Av: Inge Røyneberg. En artikkel fra Sola Historielags årbok 2020 og referat fra møtet 22.okt. 2020

Stokkavatnet eller Forus-området

Området som vi i dag kaller Forus het egentlig Stokkavatnet. I dokumenter beskrives det også som Søre-Stokkavatnet siden det er et annet lenger nord med samme navnet. For litt over 100 år siden var dette området vi kaller Forus et vann. Det var stort, ca. 4000 mål og lå akkurat i skillet mellom Håland, Høyland og Hetland kommuner. Den gang 3 h-er, i dag 3 s-er:  Sola, Sandnes og Stavanger kommuner.

Vannet var grunt, fra 1.5 til 3 meter dypt og hadde utløp mot Gandsfjorden. Bekken fra vannet drev hele 7 møller. Vannet hadde god fiskebestand med røye, sik, aure og ål. Flere gårdsbruk hadde fiskerettigheter. Folk som var født omkring 1890 eller tidligere, har fortalt at en nesten kunne vasse fra Stokka til Svanholmen, og at det mange steder var vanskelig å ro fordi årene tok ned i bunnen. På Jåttå-siden var det vanskelig å komme ut på vatnet eller i land med båt fordi bunnen der bestod av bløt leire, mens på Røyneberg og Godeset var det fin og fast sandbunn. Derfor hadde Jåttåbuene båtene og fiskeredskapene sine på Røyneberg.

I tillegg var det torvmyrer rundt vannet med et myrbelte som var på opptil 900 meter bredt. Dette var viktig da torv var den viktigste form for brensel på det treløse Jæren. I myrbeltet vokste det siv som ble brukt til å lage tøfler, jærstoler, matter etc. Våtmarkene gav også grunnlag for et yrende fugleliv.

Som kartet viser fikk følgende gårder tilleggsjord, da dette området ble uttappet.

• Sola: Røyneberg og Skadberg.
• Sandnes: Stokka og Lura.
• Stavanger: Jåttå, Godeset, Gausel og Forus.

Hvorfor hele området i dag blir kalt Forus siden Forus gården var den minste av gårdene er underlig. Mest sannsynligvis kom det av at tyskerne kalte flyplassen de anla for Forus.

Bakgrunnen

Bakgrunnshistorien bak uttapping av vann på Jæren var at rundt 1850 var det stor optimisme i jordbruket og bøndene Jæren stod på for å nydyrke udyrka mark. Slikt arbeid var på Jæren ar tungt arbeid, det var mye stein, myrete og det tok lang tid for noen få mål ekstra. Ved å drenere vann eller bare senke vann ville enklere frigi arealer som ville gi god jordbruksjord.

Det første senkningsarbeidet her i området var uttappingen av Skas-vannet eller Heigre-vannet, som det også ble kalt. I 1855 ble statsagronom Lindeqvist oppfordret av «flere eiere» til å gjøre undersøkelser med sikte på senkning av dette vannet og han la fram forslag med kart.  Men det ble ikke noe av dette prosjektet da den foreslåtte løsningen ikke ville drenere et stort nok område. Etter mye om og men med nye planer ble det i 1861 ved kongelig resolusjon bestemt at bøndene rundt Skas-vannet skulle få utføre senkningsarbeidet. Senkningsarbeidet ble utført i 1863 og store myrstrekninger som før hadde ligget under vann eller jorda hadde vært vassjuk begynte nå å tørke ut.Men allikevel ble ikke vannet skikkelig uttørket og dypere kanal be laget. Dette ble sett på som en suksess og flere uttappings prosjektet ble lansert deriblant det største her i distriktet, Stokkavatnet.

Planene for drenering av Stokkavatnet tar form.

Som en følge av prosessen på Skas-Hegre kom på 1860-tallet opp en idé om å tappe ut Stokkavatnet lagt fram, men uten å bli videreført. I 1877 utarbeidet statsagronom Jakobsen og amtsagronom Ingebrigt Anda en plan for senkning av vannet med kanal til Gandsfjorden. I 1880 ble planene sendt til landbruksingeniør Grimnes. Kostnadsoverslaget var på 30 000 kr. pluss innløsning av fallrettighetene til møllene på Forus. Men dette førte bare til delvis uttapping da vannet var grunt på Gandsfjord siden. Løsningen var dyr og ga lite tilleggsareal . Forusløsningen var også komplisert på grunn av kryssing av jernbanen. Også disse planene ble lagt på is.

I 1891 kom landbruksingeniør Grimnes inn på tanken om å drenere vestover mot Hafrsfjord. Da ble det mulig å tappe vannet helt, men det krevde en komplisert tunnel gjennom Åsen høyden samt en lang kanal over Joa til Hafrsfjord.

Det tok sin tid å videreutvikle planene, men så i 1903 ble det sendt inn konsesjonssøknad. Kostnadsoverslaget var på kr. 65 000,  pluss innløsning av fallrettigheter. Det ble søkt om statsstøtte, men dette ble avslått for dette året av budsjettmessige årsaker.

Men så begynte ting å skje. Det første var godkjenning av avtaler. Den 2. desember 1904 ble kontrakt utarbeidet og signert, og kort etter signert av flertallet av grunneierne. Finansiering var lagt opp slik: Totalkostnaden var på ca. 80 000 kr. (inkl. fallrettigheter) dette skulle dekkes ved et statstilskudd på 20 000 kr. og 60 000 kr. dekkes av medlemmene.

Det ble opprettet en Uttappingskomite med følgende medlemmer: Martin Røyneberg (formann til 1908), Jens Skadberg, Theodor Stokka (sekretær/kasserer), Tørres H. Lura

Eilert Gausel, Johan B. Hinna (formann fra 1908) og som teknisk rådgiver ble det Landbruksingeniør Grimnes.

Prosjekt med fire delprosjekter

For å få en mer effektiv prosjektframdrift ble det delt i fire underprosjekter:

1. Driving av tunnel
2. Graving av kanal over Joa til Hafrsfjord
3. Graving av kanal fra tunnel-innløp til vannet
4. Graving av kanaler på bunnen av vannet

Underprosjekt 1: Driving av tunnel

Arbeidet startet i april 1906 og omfattet en 342 meter lang, 2,5 meter brei, 2 meter høy tunnel under Åsen-høyden.

Det skulle drives (dvs. sprenges) samtidig fra begge sider. Allerede fra begynnelsen var det mange utfordringer som skulle løses. Sjakten på østsiden var 8 meter dyp og området utenfor tunnelinnslaget måtte sikres mot utsiging og ras. Det ble installert en elevator til tømming av vann samt en vifte til å få ut sprengningsrøyk og steinmassene heistes opp og kjørt bort. Elevatoren og viften ble drevet av vindkraft, senere av en bensinmotor.

Tunnelinnslaget på vestsiden, på Sande var mye grunnere. Der ble steinmasser fraktet opp på en skråbane med håndkraft. Men det trengtes en vannelevator og luftevifte, de ble drevet med håndkraft.

Kompleksiteten av hele underprosjektet ble undervurdert noe som førte til at første arbeidslag ga opp. Et nytt arbeidslag under Samson Fossaaen tok så over. Dette var erfarne rallare som var vant med tunnelarbeid. Det gikk nå mye bedre, tunnelen var ferdig etter to års arbeid og med arbeid utført på akkord.

Underprosjekt 2: Kanal til Hafrsfjord

Kanalen fra tunnelutløpet til Hafrsfjord var på ca. 2 km og startet på Sande og gikk videre til Joa. Arbeidet startet i mai 1906 med et arbeidslag på 7 mann. Kanalen fulgte et dalføre mellom dagens Åsenhallene og fotballbanene, krysset Solaveien og fulgte et bekkefar til sjøen ved Byggservice.

For å spare arbeid gravde de først en grøft, så skulle vannstrømmen grave grøften større og føre massene til Hafrsfjord. For å få mer vann til å grave ut kanalen ble utløpet til Foruselven stengt i en periode før vannet slapp ut gjennom tunnelen. Deretter måtte de til med spade og hakke igjen og ferdigstille kanalen. Den ferdige kanalen var 3-4 meter dyp og 1,6 meter bred i bunnen. I tillegg til utgraving av kanalen måtte det bygges flere nye broer over kanalen. Dette arbeidet pågikk helt fram til avslutningen av hovedprosjektet i 1913.

Underprosjekt 3: Graving av kanal fra tunnel-innløpet til Stokkavatnet

Innløpskanalen var 70 meter lang og bunnen av tunnelinnløpet var ca. 6 meter under vannflaten og 3 meter under bunnen av vannet. Kanalen hadde en dybde på ca. 6 meter og gikk gjennom torvmyr, mold og sand. Alt oppgravd masse måtte fraktes bort for å unngå utrasing.  Den 15. april 1908 kl. 1558 ble slusen åpnet og Stokkavatnet begynte å renne mot Hafrsfjord.

Underprosjekt 4: Graving av kanaler på bunnen av vannet

For å få en effektiv drenering av vannet måtte det graves ut kanaler i bunnen av det grunne vannet. Hovedkanalen fra tunnelen var ca. 3 km lang og 2,5 – 3 meter dyp med forstøtningsmurer og skråninger. Det var 4 tilførselskanaler på 800 – 1200 meters lengde.

Total lengde på alle drenerings-kanalene var ca. 7km. Kanalene ble gravd i grensene mellom herredene og en i gårdsgrensen mellom Stokka og Lura.

Men å grave kanalene på bunnen av vannet viste seg å bli svært utfordrende. For bunnen besto av et tyktflytende slam lag og leirmasse som fløt tilbake når man grov. Men man kunne når det var tele i jorden. Da seg det ut nok vann til at kantene var stabile.

Prosjektavsluttning

Den 16. Oktober 1913, ble det avholdt generalforsamling som markerte at arbeidet med uttappingen var ferdig. Det ble etablert en tilsynskomite for nødvendig vedlikehold av kanalene. å gjenstod dyrkingen av de enkelte jordene. Dette var den enkelte grunneiers ansvar.

Kostnadsoverskridelser og uenighet

Som omtrent på alle prosjekt ble prosjektet dyrere enn beregnet. Det opprinnelige kostnadsoverslaget var på ca. 80 000 kr., mens den endelige kostnaden ble på ca. 145 000 kr

Samarbeidet mellom uttappingskomiteen og ingeniør Grimnes knirket, og bøndene var svært frustrert over kostnadsoverskridelsen.

I november 1908, i et møte på Vonheim bad komiteen om avløsning. Men komiteen fikk fortsatt full tillit. Den 27. januar 1910 var det et nytt møte på Vonheim. Her krevde ingeniøren ny komite, men fikk ikke medhold. I juni 1910, var det nytt møte på Lura med landbruksdirektøren til stede. Ingeniøren og hans assistent trakk seg. Landbruksingeniør Brettville ble beordret som teknisk konsulent og ting løste seg etter hvert.

Men det er klart at med teknologien tilgjengelig tidlig på 1900-tallet, så krevde det pågangsmot til å starte prosjektet og alt arbeid var manuelt. Resultatet ble kanskje ikke som forventet, men i dag er dette en av Norges største industriklynger og ikke landsby med 50 gårdsbruk.