Ved: Tor Erik Hansen, fra medlemsmøte i Sola Historielag 28. sep. 2023

Foto: Sverre Rott

Se video opptak fra møtet ved å klikke på bildet

Innledning

Historien starter med at i november 2017 fikk jeg en e-mail fra en journalist fra det tyske magasinet «Die Zeit». Navnet på journalisten var Tanja Selzer og hun lurte på om jeg kunne vise henne Vigdel fort. Jeg visste ikke hvorfor jeg ble kontaktet, men regnet med at hun hadde Googlet meg da jeg stod fram for å bevare fortet i 2008. Men det viste seg at det skulle bli mer spennende enn det.

Jeg plukket henne opp utfor et hotell i Stavanger. Dagen var grå og trist og det regnet mye, men hun insisterte på å reise ut. På veien begynte hun å fortelle om denne spesielle historien som kan hatt noe både med Vigdel og Tananger å gjøre. Hun var litt hemmelighetsfull og nevnte noe om en historie om en Isdalskvinne, men det hadde jeg ingen greie på.  Men før jeg fortsetter må jeg fortelle bakgrunns historien.

Isdalskvinnen

Temmelig nøyaktig 47 år før jeg ble kontaktet, den 29. november 1970, fant en mann og hans to små døtre et utbrent og avkledd kvinnelik i en steinrøys ved en avsidesliggende sti i Isdalen et stykke utenfor Bergen. (Bildet over er sladdet som vist i norsk presse,her fra VG, originalen finnes i Statsarkivet i Bergen og vist på utenlandske nettsider). Saken var nå over 25 år gammel derfor foreldet sett fra politiets side. Funnet av kvinnen startet umiddelbart en omfattende etterforskning, og saken utviklet seg etter hvert til å bli en av de mest omfattende kriminalsakene hos Bergenspolitiet. Obduksjonen viste at kvinnen hadde fått et slag i halsregionen og hadde inntatt flere sovetabletter før døden inntraff. Den offisielle politirapporten konkluderte med selvmord, men denne konklusjonen var kontroversiell og videre undersøkelser fortsatte, ikke minst av pressen.

Her hadde en et utbrent kvinnelik, langt opp i ei ur utenfor Bergen så spørsmålet var, hvorfor skulle hun tenne på seg selv? Men hvem var hun, og hva hadde hun gjort?

Bare det å finne ut om kvinnens identitet krevde et omfattende politiarbeid samt å prøve å finne ut hva som hadde skjedd. De sporet opp at hun hadde bodd på flere hotell i Bergen. Videre sporet politiet kofferter på NSB jernbanestasjon i Bergen, som skal ha vært den omkomne kvinnen sine. I kofferten på alle klesplaggene var merkelappene systematisk fjernet, og fingeravtrykkene fant man bare fragmenter av.

Politiet fant etter hvert ut at kvinnen hadde reist rundt i Norge og Europa med ni ulike identiteter. Kvinnen brukte ifølge vitneobservasjoner ulike parykker, og i kofferten ble det funnet kodede dagboknotater. Kodene ble senere knekket av politiet som mente de var initialer for steder kvinnen hadde besøkt på ulike tidspunkt.

Men kriminalsjef og senere politimesteren i Bergen, Oskar Hordnes, utelukket konsekvent at noe kriminelt hadde skjedd. Han og politiet avviste pressens spekulasjoner og konkluderte med at kvinnen hadde begått selvmord. Hypotesen var at kvinnen etter å ha inntatt piller med sløvende bivirkninger, for så å tømme bensin over seg selv og tenne på seg selv.

Saken foreldet og blir henlagt

Politirapporten beskrev aldri kvinnens gjøremål i Bergen, fjerningen av merker og logoer som kunne spores på klær og annet løsøre, hennes identiteter eller reisemønster. Det ble heller ikke klart hvorfor hun ikke ble meldt savnet noen gang.

Kvinnens mystiske aktiviteter hadde ført til at den mest kjente hypotesen, ikke minst i pressen, knyttet henne til spionasje og den kalde krigen. Dette kunne henge samme med informasjon om marine aktiviteter på militærbasen Haakonsvern som kunne ha vært en rød tråd.

I avisene startet spekulasjonene om at kvinnen omtalt som «Isdalskvinnen» kunne ha vært utenlandsk spion på oppdrag i Norge. Like før jul i 1970 holdt politiet i Bergen en pressekonferanse der spekulasjonene ble blankt avvist.

– Nei, jeg tror jeg trygt kan slå fast at det ikke er noen holdepunkter for spionasje. Jeg regner det som helt utelukket, sa kriminalsjef Oscar Hordnes til NRK i en pressekonferanse den 22. desember 1970.

Dette skal jeg komme tilbake til senere i noe nytt jeg har funnet om dette.

Ny informasjon kom inn

Samtidig som møtet den 22. desember, hvor det kategorisk ble sagt dette ikke var en spionsak, viser det seg senere at det tikket inn en fjernskrivermelding på politihuset. Meldingen var fra sikkerhetsavdelingen i Forsvarets overkommando.

Fjernskriverbeskjeden var stemplet «Hemmelig», og på knapt telegramspråk het det:
«Kvinne funnet død i Isdalen antakelig observert Tananger i november mens prøver med Penguin ble foretatt. Kvinnen var også i Stavanger mens tilsvarende prøver ble utført i april måned». Penguinen de omtalte var på den tiden Norges største spionasjemål – et topphemmelig samarbeid mellom Forsvaret og norsk våpenindustri.

Alt dette skal vi komme tilbake til senere. Dette er NRKs og andre medias teori, men kan vi se på den på en annen måte, fra vårt lokale ståsted i Sola og Tananger.

Sovjet truer Norge

Dette topphemmelige prosjektet skal jeg komme til lenger nede for først skal jeg starte med bakgrunnen for prosjektet. Som angrepet på Ukraina i 2022, var det både under og etter krigen en kontant trussel fra Russerne eller den gang Sovjetunionen.

Finland opplevde en invasjon fra Sovjetunionen som gikk inn i 1939 inn i Finland og som endte med det som ble kalt «Den finske vinterkrigen». Den varte ikke i mer i mer enn 3 ½ måned, men resulterte i at Finland måte gi fra seg store landområdet.

Norge var som vi vet okkupert av tyskerne og de tok seg i nord helt inn til Murmansk. September 1944 signerte Finland en fredsavtale med Sovjetunionen og tyskerne startet en tilbaketrekking til Norge. Sovjetiske styrker fulgte delvis etter og tok over noen områder tyskerne hadde forlatt. I mai 1945 var krigen med tyskerne over, men Sovjetunionen hadde styrker i Norge helt til september 1945, nesten et halvt år etter den tyske kapitulering. Områdene i Finnmark mellom den tyske og den Sovjetiske forsvarslinjen var mer eller mindre et ødelaand pga. tyskernes brent jord taktikk. Sovjetunionens innmarsj i Finnmark, blir kalt frigjøringen av Finnmark blant folk. Men den oppfatningen hadde ikke norske militære myndigheter. Sovjetunionen var en trussel.

Tyskerne hadde stoppet opp ved Lyngen i Troms, ikke langt fra Tromsø. Her var det strategisk best å lage en forsvarslinje mot angrep fra Sovjetunionen.

Etter krigen tok norske militære over og bygde mange nye forsvarsverk i det som kalles Lyngen-Frøy linja. Frøylinja er en rekke forsvarsanlegg som ble bygget i Troms under den kalde krigen. Anleggene strekker seg fra grenseområdet mot Sverige og Finland helt ut til kysten. Antallet anlegg er 299 fordelt på syv kommuner.

Under den kalde krigen hvor Sovjetunion var hoved aktør,  økte spenningen mot land som Norge som var en del av NATO.

Sjøforsvar var et problem

Landforsvarsstrategien var for så vidt enkel men det var ikke sjøforsvaret. Grunnen var at store tunge krigsskip var ubrukelige i fjordene. Etter krigen bestod den norske marine av ca. 60 relativt store marinefartøyer fra de allierte styrkene.

Problemet med disse var at de var konstruert for kamp i åpen sjø. Men denne typen skip var ikke tilpasset den nye trusselen som kom, nemlig krigføring i små trange fjorder, som det er mange av Nord-Norge. Dette var et spesielt problem for Norge, for verken britene eller USA hadde samme behovet. Fienden de selv ville møte måtte komme over havet mot dem.

For Norge var små raske motortorpedobåter (MTB) løsningen utstyrt med missiler (raketter) som ble avfyrt og så kunne MTB`en raskt komme seg i sikkerhet. Rakett teknologien var ikke ny, men brukt slikt Norge trengte de, var nytt.

Norges mest hemmelige prosjekt foregikk i Sola

Forsvarets Forsknings Institutt (FFI) sammen med Kongsberg Våpenfabrikk satte på begynnelsen av 1960-tallet i gang sitt kanskje mest hemmelige utviklingsprosjekt noen gang. Prosjektet og raketten ble kalt Penguin, det engelske ordet for Pingvin. Raketten var varmesøkende og skulle fly lavt over vannet og skulle ha et styresystem som hindret at den falt ned i sjøen før den nådde målet. Samtidig skulle ikke fienden oppdage raketten slik som en kan ved et radarstyrt system. For et lite land som Norge var dette stort og krevde mye ny teknologi utvikling. Penguin prosjektet var sannsynligvis det største enkeltstående forsknings- og utviklingsprosjekt som er gjennomført i Norge.

De innledende skyte forsøkene ble først lagt til Hjeltefjorden ved Bergen og senere til Oslofjorden. Men Vigdel ble senere valgt for at det var mer akseptabel plass utover havet for nødvendige manøver og sikkerhetssoner. I tillegg at det var flere holmer og øyer hvor en kunne ha måleutstyr. Nærhet til Sola flyplass og Tananger havn hadde også betydning. At det var relativt mye båttrafikk og aktivt fiske var allikevel en utfordring. Fortet hadde på den tiden ingen fast bemanning. Et større sjøområdet utenfor Vigdel ble benyttet både avskyting fra land og sjø.

Vigdel fort

Allerede i 1938 ble det observert flere pent kledde unge menn observert med skisseblokk oppe på Vigdelsveten. Politiet ble varslet, men da de kom var disse mennene vekke.

9.april blir Sola angrepet og allerede dagen etter ble folk der kontaktet av tyskerne. Den 12. april måtte alle beboerne på Vigdel flytte, tyskerne hadde det travelt, de fryktet angrep med store skip. Og de fikk rett, for 17. april la den store britiske krysseren «HMS Suffolk» med fire destroyere i en posisjon sørvest for Vigdel. Angrepet ble en fiasko og skipene måtte flykte, mens de ble angrepet av tyske fly. Det var så vidt «HMS Suffolk» klarte å holde seg flytende inn til marinebasen på Sullom Voe.

Dette angrepet var en viktig lærepenge for både britene. De hadde de lært at det var for risikabelt å bruke tunge krigsskip til angrep på flyplasser. Dette førte senere til at planene om hvordan Trondheim skulle tas, ble forandret. En lignende operasjon som denne ble derfor aldri gjentatt under krigen.

Vigdel fort blir bygget

Britenes forandring av krigsstrategi visste jo ikke tyskerne noe om. For dem var det viktig å få etablert artilleri på land så fort som mulig. Nye angrep kunne forventes.

Samtidig drev tyskerne en omprioritering og omrokkering av artilleri i de områdene de nå kontrollerte i Østersjøen. I Vest-Preussen, nå Polen, og Øst-Preussen et tysk område Der var det flere kystfort med store tunge kanonbatterier under tysk kontroll. Tyskerne om prioriterte bruken av disse, da de trengtes mer langs kysten av Nordsjøen.  Kanonene ble demontert i en fart og sendt til forskjellige fort på Vestkysten av Norge.

På Vigdel var det stor byggeaktivitet og i juni 1940 var nok gjort til at de kunne si at de var operative. Hit kom batteriet «von der Groeben» fra Østersjøområdet. Det bestod av fire 17 cm SKL/40 kanoner med en rekkevidde på 19 km. Batteriet stod opprinnelig på øya Pillau utenfor Königsberg. I dag heter øya Baltiysk og ligger i den russiske enklaven Kaliningrad.

Hovedkanonene på Vigdel fort hadde også en forhistorie de ble montert i Pillau. De hadde opprinnelig vært montert på det tyske keiserrikets panserskip som sekundært artilleri. Det hadde runde skjold som best kom til sin rett innlemmet i et skipsskrog for å beskytte mannskapet. Fra 1880 til rundt 1900-tallet var det ganske omfattende opprustningen både hos britene og tyskerne, da særlig med bygging av store tunge panserskip eller slagskip. I 1905 kom britene med det revolusjonerende slagskipet «HMS Dreadnought» og mange av de tidligere tyske panserskipene ble med ett ubrukelige og lagt i opplag. Med opprustningen til første verdenskrig, ble de kanonbatteriene demontert fra skipene og brukt som feltartilleri i hæren, som jernbane artilleri eller i kystartilleriet.

Men det som tyskerne fryktet, at britene skulle komme tilbake med et lignende angrep som med «HMS Suffolk», skjedde ikke. Kanonene ble bare brukt til øvelsesskyting i nesten fem år. Men i aktiv kamp ble de kun avfyrt en gang. For først 3. januar 1945, fem måneder før freden, melder meldestasjonen på Feistein, om et periskop lignende gjenstand om lag fire sjømil vest for stasjonen. Vigdel batteriet ble bedt om å skyte, og til tross for seks godt dekkende salver, beveget gjenstanden seg videre sydover. Det ble søkt etter vrakrester, men ingenting funnet.

Kanonene stod på Vigdel til 1962 og etter det demontert. Aktiviteten på Vigdel ble avsluttet, men området var fremdeles i forsvarets besittelse da behov for testing av missiler kom.

Det topp hemmelige prosjektet på Vigdel

Det første raketten ble avfyrt 13.mars 1967 og i FFI’s regi ble det skutt 49 raketter på Vigdel. Av disse ble 19 skutt fra land og 14 ble skutt fra marinefartøyet KNM «Storm», og 16 fra KNM «Traust». Etter over 10 års utvikling og testing ble prosjektet avsluttet i 1972.

Men «Isdalskvinnesaken» var ikke avsluttet, -NRK tar opp saken

Tilbake til Isdalsaken, var jo veldig spesiell og mange år etterpå tok NRK opp saken igjen, da de ikke var fornøyd med politiets konklusjon tidligere. NRK begynte selv en omfattende undersøkelse i samarbeid med BBC og det tyske magasinet Die ZEIT. Det hadde gått mange år, saken var foreldet og samtidig hadde nye tekniske metoder blitt utviklet og forandret seg ganske mye i så mange år. Bl.a. var ikke DNA analyser vanlig den gang. For NRK var det jo selvsagt en fordel at tilgjengeligheten på graderte dokumenter var opphevet slik at de kunne undersøke disse.

Tennene ble funnet og det ble gjort DNA analyser. Resultatet var overraskende presist: Kvinnen hadde mest sannsynlig blitt født i sørøst-Tyskland – antageligvis i området rundt Nürnberg og det viste seg at hun sannsynligvis hadde flyttet til grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike noen år senere. Dette kan være på grunn av den andre verdenskrig siden hun skal ha vært født rundt 1940.

Men det ga ingen konklusjon om hvem hun var.

Saken utvikler seg, og hvem var hun?

Tilbake til min tur med den tyske journalisten Tanja Selzer fra Die ZEIT en våt og regnfull dag på Vigdel. Hun fortalte at sammen med NRK hadde de fulgt opp spionsporet. Hun fortalte om Berthon Rott fra Tananger og at han hadde hatt en nøkkelrolle. Hun hadde prøvd å ringe enken etter ham, men hun la på røret hver gang da hun snakket engelsk til henne. Hun spurte om jeg hadde telefonnummeret til en av sønnene, noe jeg skaffet siden jeg hadde gått på skolen med Sverre, den eldste sønnen. Turen ble så avsluttet med at jeg kjørte henne tilbake til hotellet. Jeg hadde ingen kontakt etterpå utenom at jeg fikk tilsendt artikkelen på tysk som de hadde trykket.

Journalisten var kjapp med å kontakte sønnen, og å organisere et intervju i Tananger med ham, broren Jostein og moren, Kristine Rott.

Var hun spion?

I etterkant av intervjuet fikk jeg tilsendt artikkelen. Der gjør den tyske journalisten noen tanker. Det står jo i den hemmeligstemplede rapporten at kvinnens oppholdssted i Stavanger og Bergen overlappet med tiden hvortil 25. Motortorpedobåtskvadron var med på øvelser.

Var det Penguinprosjektet hun var etter, eller hadde hun bare en affære med den norske sjøoffiseren som møtte henne på havnen i Tananger?

Die ZEIT spurte ulike nyhetstjenestearkiver over hele Europa om de har noe å si om de fremmede personenes falske identitet. Finella Lorck, Claudia Tielt, Vera Jarle, Elisabeth Leenhouwer, Geneviève Lancier, Claudia Nielsen, Alexia Zarna-Merchez – det var ingenting å finne om noen av navnene Isdalskvinnen reiste gjennom Europa under. Ingenting i arkivene til de tidligere spiontjenestene i Polen, Tsjekkia, Bulgaria, Romania. Ingenting i filene til Stasi-registreringsmyndigheten. Dokumentene til den tidligere sovjetiske hemmelige tjenesten KGB var ikke tilgjengelige.

Berthon Rott mente de var KGB agenter og linket de opp mot et aktivt kommunistpar i Stavanger. Men det var ingen bevis for dette.

Kvinnen på kaia i Tananger

Tilbake til Tananger. I intervjuet med enka etter Berthon Rott og sønnene kom det opp nye spennende opplysninger som aldri var blitt skrevet om før. Den nevnte fiskeren i de hemmeligstemplede rapporten, Berthon Rott, hadde meldt inn til sine kontaktpersoner i sjøforsvaret på Ullsnes, at han hadde observert en pen kledd kvinne i nærheten av MTB ’ene som lå i Tananger. Disse marinefartøyene lå der fordi det skulle være prøveskyting på Vigdel.

I intervjuet med journalisten fortalte enken etter Berthon Rott, videre at han var helt overbevist om at det var kvinnen som ble omtalt i Isdalskvinne saken som det var blitt vist tegninger av i avisene. Den novemberdagen observerte Berthon Rott den vakre kvinnen på brygga i en tid. Og etter en stund, kanskje en time, så han henne skifte til den andre siden av havnen, til der en av MTB’ene hadde lagt til. En sjøoffiser hadde gått i land, fortalte Berthon Rott til familien sin. Kvinnen snakket med ham en stund, så gikk de to fra hverandre. Det var noe spesielt med kvinnen. Hun var pent kledd og var i nærheten av fiskeredskap, noe som ikke var naturlig. At Berthon har lagt merke til slike detaljer betyr det han var nysgjerrig og gikk helt innerst på Langkaien for å følge med. Her var det ofte mye fiskeutstyr. Litt underlig at hun var ved denne kaien ca. en time før hun gikk bort til kaien med MTB’ene? Virker ikke som hun var kjent i Tananger.

 Berthon meldte fra til sjøforsvaret at han sette denne kvinnen som lignet på fantomtegningen av Isdalskvinnen. Politiet hadde til nå nektet at dette hadde noe med spionasje å gjøre og bekreftet aldri at en slik melding hadde kommet inn.

Politirapporten

Siden saken var foreldet og henlagt og i 2015 NRK innsyn i den hemmeligstemplede POT-mappen i arkivene til PST. Mappen, som inneholdt nesten 140 sider med dokumenter, viste det motsatte: POT hadde vært involvert allerede en drøy uke inn i etterforskningen.

Etter årevis med hemmelighold som senere det har vist seg at kriminalsjefens blanke avvisning av spionasjeteorien ikke helt holdt vann. Samtidig som han snakket med pressen før jul i 1970, pågikk en helt konkret spion etterforskning i saken. Så i over 70 år hadde representanter for hysj-politiet enten avvist at de var involvert, eller de har nektet å svare på direkte spørsmål.

Rapporten starter slik:

Uidentifisert lik av en kvinne i Isdalen

Under oppholdet i Stavanger, i forbindelse med ovennevnte sak, ble jeg kontaktet på bilradio mandag 21.12.70 kl 11.00, med forespørsel om å melde fra til avdelingsleder Kleppe ved kontraetterretningspolitiet i Stavanger. Det ble formidlet til meg at han hadde snakket med sikkerhetsoffiseren ved Ulsnes marinebase i Stavanger sjøforsvarsdistrikt. Denne offiseren hadde fått melding fra en fisker, Berthon Rott i Tananger, som er av den oppfatning at han har sett denne kvinnen ved Tananger. Han kunne ikke gi et nøyaktig tidspunkt for denne observasjonen.

21.12.70-Møtet på Ulsnes i Stavanger.

Jeg har studert dette brevet veldig nøye og følg med på rekkefølgen av det som skjedde. For det står mye som ikke er blitt notert som viktig i senere analyser. Det første er den detaljerte tidslinje den 21. og den 22.12.70. Etter innledningen over står det: Avdelingsleder Kleppe, kriminalbetjent Opsahl og underskriveren dro til Ulsnes marinestasjon, som hadde bedt om et møte. Til stede på møtet var kommandør Onarheim, kommandørløytnant Stumpe, og sikkerhetsoffiser, løytnant Dyrseth. Dette møtet ble da holdt på formiddagen den 21.12.70.

Legg merke til at denne innkallingen skjedde meget spontant, dette var viktig og det var tid for handling.

Og legg også merke til at dette skjedde kun 23 dager etter at Isdals-kvinnen ble funnet drept.

Den militære sikkerhetsoffiseren, som var Berthons offisielle kontakt person om alle anliggende med fiskebåter etc. på Ulsnes, får en telefon fra ham om observasjonen i Tananger. Berthon var da engasjert av sjøforsvaret på Ulsnes. Han var ikke en vilkårlig fisker fra Tananger, som rapporten beskriver det. Skriveren av rapporten kontakter så POT (idag PST), han skriver videre at han er i Stavanger denne dagen og blir kalt inn til et hastemøte sammen med POT sjefen, Kleppe på marinebasen på Ulsnes sammen med E-tjenesten. Av dette så kan en forstå at rapport skriveren ikke til vanlig er i Stavanger og at siden rapporten senere ble signert av politisjefen i Bergen, tyder på at han kom derfra.

I løpet av møtet bemerket Onarheim at kvinnens besøk i Stavanger falt sammen med øvelsene til den 25. TBK (rakettbåt skvadronen) på Tananger. Underskriveren viste til kvinnens reiserute, slik den er kjent av politiet, og ut fra dette ble dette tidsløpet utledet: under møtet på Ulsnes.

• 24.3-1.4.70:   Kvinnen i Bergen
• 24.3.70 25. TBK (MTB-skvadron) i Bergen

• 29.10-30.10.70:  Kvinnen i Stavanger
• 29.10.70:    25.TKB (MTB-skvadron) i Stavanger

• 9.11-18.11.70  Kvinnen i Stavanger
• 9.11.70:    25.TKB (MTB-skvadron) i Stavanger

• 18.11.70 Kvinnen i Stavanger
• 29.11.70 Kvinnen funnet død i Isdalen

Så er det noe å legge merke til for det notert at til slutt bemerket kommandør Onarheim at under disse øvelsene var det alltid noe personell fra FFI til stede, det var referansen deres. De bodde på hotell i Stavanger.

Videre i følge rapporten fra 21.12.70 skulle ikke Berthon Rott bli avhørt av POT før dagen etter, så det intervjuet bidro ikke til konklusjonen i notat/rapporten. dvs. Berthon Rott uttalelser ble tydeligvis trodd.

22.12.70- I Stavanger.

Berthon Rott fikk pistol av politiet

Samme dag Berthon ble avhørt skulle familien reise til London på ferie, da de ønsket å tilbringe juledagene der. På perrongen ved jernbanestasjonen i Stavanger, som Berthon Rotts enke og sønnene hans husker det, hilste to politibetjenter på dem. De dro bort med faren. Da han kom tilbake, hadde han med seg noe som han først ikke ville vise dem. Men så etter hvert viste han dem en Walter PPK pistol samt en springkniv.

22.12.70- I Bergen.

Politisjefen i Bergen signerer notatet fra møtet over. Det underlige er at notat/rapport skriveren er på en måte anonym og signerer kun R.S. som referent.

Politiet i Bergen meldte nå offentlig i NRK at Isdalsaken var henlagt. Det var kriminalsjef Oscar Hordnes som stod fram i NRK og det ble konkludert med selvmord.

Hvorfor ble saken så kjapt avsluttet?

Saken om dødsfallet i Isdalen ble nå offisielt avsluttet og det mener jeg henger sammen med Norges mest hemmelig og omfattende forskningsprosjekt, utvikling av Penguin-missilet.
Selv om mange egentlig ikke trodde på denne konklusjonen klarte politiet og etterretningstjenesten nå å holde unna fokuset på det pågående forskningsprosjektet og testingen av Penguin-missilene. Så i denne sammenhengen var det et smart trekk.
Testingen med MTB’er i Tananger og aktivitet på og utenfor Vigdel ville derfor ikke bli overbefolket av pressen i den gjenværende testperioden og forstyrret resten av testingen. Man kan anta det siden dette var et tøft år med testing før prosjektet var ferdig. De var da på siste og mest avanserte etappe. Beslutningen var en minste motstands vei for POT og E-tjenesten.

Men hvem tok egentlig beslutningen?

Offisielt så var det kriminalsjef Oscar Hordnes som «tok» beslutningen, men som en kan se fra den signerte rapporten var det flere «overordnede instanser involvert. Brevet er signert av Hordnes sin overordnede, politisjefen i Bergen, Asbjørn Bryhn og videresendt til Overvåkningssjefen i Oslo. Her er det mange høye herrer involvert.

Men jeg undersøkte videre hvem Andrea Bryhn var og her dukket det opp noe interessant.

Asbjørn Bryhn var en norsk politiembetsmann som fra 1947 til 1966 var sjef for Politiets overvåkingstjeneste (POT). Bryhn ble som overvåkingssjef etter hvert sterkt omstridt, og ble beskyldt for å drive politisk overvåking av personer på venstresiden.

Bryhn ble tvunget til å gå av som overvåkingssjef i kjølvannet av Lygren-saken. Ingeborg Lygren, som var sekretær for den militære etterretningssjefen, Vilhelm Evang, ble i 1965 ved en misforståelse arrestert mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Lygren ble forvekslet med Gunvor Galtung Haavik, som ble arrestert 27 januar 1977 og siktet for spionasje. Etter press fra Borten-regjeringen gikk han av og tok imot stillingen som politimester i Bergen, som han innehadde fra 1967 til oppnådd pensjonsalder i 1976.

Så her har vi altså en som har vært borti det med spionasje før og brent fingrene sine. Med godkjennelse fra Overvåkningssjefen i Oslo, så er det lettest å legge saken død ved å erklære det som selvmord. Kriminalsjef Oscar Hordnes var jo den som ville få alt bråket med dette, og det stemte jo også i ettertid.

En annen ting er at personen som fant liket var Dr. Knut Hordnes, sønn av Oscar. Var det ikke noen konflikt interesser her?

Hva kunne hun finne ut i Tananger?

Hvis hun var spion og hva hun kunne finne ut i Tananger er det første spørsmålet. Prosjektet var organisert slik at selve forsknings utviklingen skjedde på Kjeller like ved Lillestrøm. Missilene ble bygget på Kongsberg og kjørt med trailer til Bergen for de som skylle fyres fra en MTB og til Vigdel for de som skulle fyres fra land.

Når en ser på bildene fra Tananger kan en undre hva en spion fikk ut av å være på kaien og diskutere med en marine offiser. For det første er det jo mange som kan se henne, både fra andre plasser på land eller fra MTB’ene. Her kunne hun kun få vite om de skulle ut å skyte og om de hadde dette rette våpenet ombord. Det var jo bare KNM Traust som ble benyttet til skyting fra sjøen. Det eneste hun kunne få opplysninger om var om de skulle skyte med Penguin missilet fra sjøen under denne testen. Det er umulig å få mer en dette som opplysninger i Tananger. Berthon sier videre «kvinnen snakket med marien offiseren en stund, så gikk de to fra hverandre. Hva kunne hun oppnådd med et korte besøket.

Men hva hun snakket med marineoffiseren er jo ikke notert i noen tilgjengelig rapport så vidt jeg har funnet ut. Men selvsagt denne offiseren ville hatt taushetsplikt. Han var jo en del av prosjektet.

Det vi også kan lure på var om en av MTB´ene hadde missiler om bord i Tananger? Disse vil jo mest sannsynlig vært tatt om bord på Håkonsvern i Bergen. Det ble skutt ut 14 ballistiske ble skutt fra marinefartøyet KNM «Storm», og 16 styrte fra KNM «Traust».  De siste er Penguin missiler.

Blir saken noen gang løst?

Dette er er merkelig sak som ikke er blitt oppklart, eller kanskje aldri vil bli. Derfor fortsetter historien for denne underlige saken enda, nå over 50 år etter. Det er blitt laget mange konspirasjons teorier, ikke minst på en fremdeles aktiv Facebook side, Death in Ice Valley, som kommer med stadige nye teorier, ofte rene konspirasjonsteorier. I tillegg er skrevet mange bøker om temaet.

For meg er saken enkel. At hun var i Tananger var for å se om det skulle skytes med Penguin missilet. For spionasjen skjedde ikke her, men på barer og hotell i Stavanger. For hva sa kommandør Onarheim, at under disse øvelsene var det alltid noe personell fra FFI til stede, det var referansen deres. De bodde på hotell i Stavanger. Så hvor er det lettest å få informasjon for en kvinne, på kaien i Tananger eller en kveld i Stavanger med FFI personell som bodde på hotell? Det finnes internett sider om denne saken som nevner at kvinnen er blitt observert med menn, uten at det er videre spesifisert.

Så hva kan vi konkludere i dag?

Egentlig ingenting for mange spørsmål er ubesvarte:

• Var det Isdalskvinnen som var I Tananger?
• Var hun spion?
• Hvor kom hun fra?

Det vi kan si er etter at Berthon Rott meldte ifra om sin observasjon at siden han var offisiell kontakt mellom forsvaret og fiskerne er at overvåkningstjenesten tok dette alvorlig.

Jeg mener det har vært overfokusering på hva kvinnen gjorde i Tananger. Hva hun gjorde på seine kvelder i Stavanger eller Bergen burde ha hatt mer fokus. Hvor hun kom fra er også lite interessant, da en trenger ikke være fra samme land en spionerer for.

Hvordan gikk det med Pingvinene?

Her kan en i hvert fall si at det har gått meget godt. Første generasjon missiler ble tatt i bruk av det norske sjøforsvaret i 1973 og i det svenske og tyrkiske like etter. En generasjon nummer to ble tatt i bruk i 1980. Utviklingen fortsatte stadig og en luft-til-skip utgave ble utviklet. I dag har missilet et annet navn nemlig Naval Strike Missile som har vært og er en stor salgssuksess for Kongsberg. Nå er det også lansert planer for å utvikle et supersonisk missil.

Avslutning, kanskje noe nytt kommer fram?

Dette er en rar historie som kunne vært avsluttet her. Den har en «Happy ending» med et suksess prosjekt samtidig som historien om og rundt denne kvinnen ikke er funnet. Og det jobbes stadig med det. Her er f.eks. en sveitsisk internett side med nye opplysninger, sanne eller ikke vet jeg ikke. https://www.nzz.ch/english/new-leads-in-unsolved-1970-death-lead-to-nazi-allied-swiss-banker-ld.1741613

Så skjedde det noe også her. Sverre Rott, sønn til Berthon ringte meg. Vi gikk faktisk i samme klasse på Sola Ungdomsskole da episoden i Tananger skjedde, uten at noen av oss visste om det. Han hadde blitt kontaktet av noen i Sveits som jobbet med denne saken. De ville komme og gjerne se både Tananger, Ulsnes og Vigdel. Sverre spurte om jeg ville være med til Vigdel og fortelle om hva som skjedde her. Det kunne jeg. Derfor har jg også jobbet mer med brevet fra politiet og hva som stod der. Jeg trodde disse sveitserne var fra denne internett siden, hvor de hadde mange rare teorier. Men nei de var fra SRF som tilsvarer det norske NRK. De kom hit i slutten av november og jeg møtte de ute på Vigdel. Der ble jeg og Sverre utstyrt med mikrofon og det ble filming av begge. Sveitserne mente at kanskje noe av utstyret i missilet var laget i Sveits. Hva vet jeg, kanskje jeg kommer på TV?