Ved: Ottar Kjørmo

Fra: Sola Historielags møte 26.10.2021

Fredag 15. juni 2018 ble et 113 år gammelt sveitser hus flyttet. Siden 1905 har huset stått på samme grunnmur på Grannes. På disse årene har verden sett to katastrofale verdenskriger, og menneskene har både lært seg å fly og å reise ut i verdensrommet. Dette huset har en helt spesiell historie fra krigen. Da ble det nemlig tatt og brukt av politiet. Det er også et av få hus som ble brukt under krigen, som okkupasjonsmakten ikke hadde «ødelagt».

I oktober 1940 ble Grensesone Vest opprettet. Det var kyststrekningen fra Oslofjorden og vestover, som også Sola ble en del av. Dette innebar at solabuen ble utstyrt med grenseboerbevis og passersedler som måtte vises når en passerte tyske vaktposter eller når tyskerne gjennomførte inspeksjoner. Alle voksne personer (15 år) bosatt i norske grenseområder måtte ha et grenseboerbevis. Grenseboerbeviset var et slags pass for intern bruk i Norge, det var bevis på hvem du var og at du hadde lov til å oppholde deg i det området du ble kontrollert.

Sola politistasjon ble etablert sommeren 1940 etter anmodning fra lokale politikere, mellom annet ordføreren i Sola kommune, slik at de kunne ha tilsyn med evakuert eiendom i Sola.

Hensikten med politistasjonen

Hensikten var å regulere forholdene mellom de tyske okkupantene og de okkuperte områdene i Sola og de nærmeste kommunene. Skulle Sola folk dra lenger enn tre mil fra kommunen så måtte de skaffe seg løyve fra Sola politistasjon, som ble etablert på Grannessletten sommeren 1940. Om noen skulle være misfornøyd med et eller annet i forbindelse med de tyske okkupantene, så skulle klagen leveres her. Etter hvert ble det innført nye restriksjoner.

Opprinnelig var det politisjefen og fire politikonstabler og en kontordame. I løpet av 1942 ble dette redusert til tre personer. Sjefen, en konstabel, og en kontordame.

I løpet av 1942 hadde politistasjonen 1140 ekspedisjoner, en dobling i forhold til 1941. Av disse var 217 rene kriminelle handlinger. Resten var enten forseelser eller saker som gjaldt relasjonene mellom sola folk og de tyske okkupantene. En årsak til den økte mengden, var at hele fylket etter hvert kunne rapportere inn tvister med de tyske okkupantene til politistasjonen.

For hele 1942 meldte politistasjonen at konfliktene med tyskerne i fire av fem tilfeller ble ordnet på en slik måte at klageren ble tilfreds. I 40% av tilfellene kom tyskerne med full tilståelse, mens det i 40% av tilfellene ble løst via kompromiss. Aktiviteten til politistasjonen resulterte også i tyskerne betalte direkte to millioner kroner i erstatning til sivilbefolkningen.

Politistasjonen disponerte to biler, men på grunn av rasjonering av bensin syklet konstablene når det var praktisk mulig. Månedsforbruket av bensin var ca. 100 liter, og det rakk ikke langt!

Andre viktige roller som Sola politistasjon tok seg av, var å fungere som luftvernstasjon og nødhjelpstasjon. Som en konsekvens av dette, tok politistasjonen initiativet til å bygge splintsikre rom på de mest utsatte gårdene.

Tyskerne kontrollerte skipstrafikken og krevde medleplikt i Tananger

Hvordan ble så hverdagen for noen av innbyggerne i Sola? Som et eksempel på at det var mulig å endre på tiltak som Sola folk mente var til skade for dem, har vi et eksempel på fra høsten 1942. Den femte oktober 1942 fikk sjefen for Sola politistasjon telefon fra sjefen for den tyske avdelingen som var stasjonert i Tananger. Han ville ha bedre kontroll med trafikken over havnen og krevde at alle som skulle ut og inn av havnen måtte varsle om det på forhånd. Om det ikke ble gjort, så ville tyskerne skyte på dem.

Det var en toller som fikk denne oppgaven.  For fiskerne i Tananger var dette en upraktisk ordning. Politikammeret ble så kontaktet, og klage ble overlevert. Saken gikk så videre til den tyske havnekomandanten i Stavanger som endte det opp med at havnekapteinen i Stavanger grep inn og ga kontraordre. Etter dette fikk fiskerne og andre trafikkere havnen etter behov.

Tyskerne stjal bygningmaterialer

Okkupasjonsmakten kunne ellers ikke bare ta seg selv til rette som de ville. I en tidlig fase av krigen, ble et hus revet og lagret ved Haga Krossen. Plutselig en sommerdag i 1942 kom en brysk tysk soldat og spurte om de kunne få kjøpe materialene hennes. Eieren klagde til noen venner som gjorde at saken til slutt havnet på politistasjonen. Derfra sendte de en konstabel

Der kom han over en tysk underoffiser som var i ferd med å måle opp mengden av materialer. Konstabelen krevde rekvisisjon for å fjerne materialene. Da tyskeren kunne ikke fremvise til noe slikt, la den norske politimannen ned forbud mot å fjerne materialer. Saken ble så tatt videre til topps i den tyske byggeledelsen og se skulle sjekke saken. De innrømmet at de hadde tatt materialene, en det hadde skjedd helt frivillig fra eieren sin side, mot å bli lovet en betaling etter høyeste dagspris.

Fjerning av steingjerder

Noe av det som helt fra starten av krigen hadde irritert bøndene i Sola, var fjerning av steingjerder. Ikke bare var disse gjerdene en innhengning, de markerte også grenselinjer.

På Risa drev tyskerne sommer 1943 og bygde vei. Ikke bare forsynte de seg av stein fra steingjerdene, de drev også og med sprenging slik at steinene ble spredd ut over markene. Bonden mente at det rett i nærheten var det stein nok å ta av i en steinrøys rett inntil veien. Det ble til at politistasjonen ble involvert. Det hele munnet da ut i at soldatene både slutte å ta stein fra gjerdet og drive med sprenging på eiendommen.

I et annet tilfelle fikk Sola politistasjon 2. juli 1943 melding at tyskerne åpnet et steingjerdet mellom en nepeåker og kornåker på Harvaland, og at kjørte steinene vekk. Kjøringen forårsaker en del ødeleggelser på kornåkeren. Tyskerne ble kontaktet og de forklarte at årsaken til fjerning av steinene var av taktiske grunner, og at det hindret skyte retningen for tyskerne. De prøvde å få utsatt arbeidet til høsten, men det gikk ikke. De lovet allikevel at det ikke ville bli ødelagt mer i det gjenstående arbeidet.

I et annet tilfelle fikk Sola politistasjon 2. juli 1943 melding at tyskerne

Problemer med piggtråd

Et av problemene med piggtrådsperringer var at de kunne skade dyrene på gården. En slik sak havnet på politistasjonen og det endte med at tyskerne fjernet de verste og bonden fikk lov til å sette opp et gjerde som kunne skjerme mot piggtrådsperringen.

Et annet tilfelle var en bonde som ønsket å sette opp et piggtrådegjerde der tyskerne hadde tatt steiner i et steingjerde. Men før han eventuelt satte opp piggtrådgjerdet så ville han ha en garanti fra tyskerne om at de ikke fjernet gjerdet, for det var den siste piggtråden han hadde igjen. Saken ble tatt opp med politistasjonen som igjen tok den opp med de tyske sjefene.

Tyskerne støttet jordbruksdriften

Tyskerne var selv interessert i at jordbruket ble fortsatt drevet, og hadde egne jordbruksansvarlige, såkalte Landwirtar, på flyplassene på Sola og Forus. Det ble gjort for at områdene rundt stripene ble holdt produktive. En bonde på Skadberg oppdaget først i april 1943 at tyskerne var i ferd med å pløye markene hans. Han klaget til Sola politistasjon, og på ny rykket en konstabel ut. Her dokumenterte han at denne eiendommen ikke var lovlig konfiskert og at tyskerne ikke hadde rett til å nyttiggjøre seg denne. Dagen etter ble det slutt på pløyingen.

Tvangsflytting

Et annet problem som ofte kom til politistasjonen, var når tyskerne ville bruke makt og flytte eller tvangsflytte folk. I et tilfellet var da NS ordfører Stokdal besøkte Sola politistasjon, og medelte at en person på Tjelta hadde fått ordre om å flytte fra sin leilighet, til et sted som han hadde blitt anvist av ordføreren. En annen familie skulle nemlig flytte inn i hans leilighet. Til tross av at det gjentatte ganger hadde blitt gitt ordre om å flytte så var ikke dette blitt gjort. NS ordføreren ba da politiet sørge for at dette ble gjort. Politiet tok affære umiddelbart de fikk beskjed om at leiligheten innen torsdag kl. 12.00 skulle være fraflyttet og ryddig.

Et annet tilfelle var en bonde som henvendte seg til Sola politistasjon og meldte at han dagen før hadde fått beskjed om at våningshuset hans ville bli beslaglagt av tyskerne. Fristen for å flytte var satt til senest 15. april 1943. Bonden fortalte at han for tiden var sterkt opptatt med kommunale oppdrag, i tillegg til å være i full gang med våronna. Det ville si at det var helt umulig for ham å flytte på så kort varsel. Det endte med at de fikk noen ekstra dager på seg og politiet ordnet også et sted de kunne få bo.

På Haga hadde Stavanger losse og lastearbeideres 7 sommerhus som ble rekvirert av tyskerne. Sola politistasjon tok seg av saken og på dagen ble de 7 sommerhusene overlevert til de tyske myndighetene.

19. august 1943 fikk Sola politistasjon beskjed om at en tyske kaptein skulle innkvarteres på Tananger. Det ble forlangt at det skulle skaffes 1 eller 2 rom, og at de skulle stilles til hans disposisjon straks. I det huset tyskerne hadde plukket ut viste det seg at det allerede bodde 3 familier her, og av den grunn var det trangt om plassen. Men i et annet hus var det god plass og det ble bestemt at her kunne tyskeren bo. Dette selv om at huseieren ikke var til stede.

Evakuering eller flytting

Tirsdag 25. mai 1943 fikk politistasjonen beskjed fra tyskerne om at to gårder på Kolnes skulle evakueres, og på to andre gårder måtte bygningene flyttes. Dette innebar selvfølgelig ganske store utfordringer for de som bodde på disse gårdene. Bygningene på gårdene måtte flyttes fordi de kommer i skuddlinjen for de tyske batteriene.

Et annet tilfelle var på Ølberg der tyskerne mente at ei løe kom i skuddlinjen. Taket måtte av den grunn rives av løa. Ved fremkomsten til Ølberg viste det seg at hele løa allerede var revet. Ved rivningen var materialene blitt så ødelagt at bonden ikke kunne nytte disse mer. Han ville derfor heller ha erstatning.

Ulovlig beiting

Det var mange som tok seg til rette uten å spørre. Den 11. juni fikk Sola Politistasjon melding at et norsk firma hadde latt hestene beite på en eiendom uten lov. Bonden ba politiet hjelpe seg med å få slutt på uvesenet. Det endte med at firmaet sluttet med beiting og de ba klageren sende en regning på skadebeløpet, som straks ville bli utbetalt.

I et annet tilfelle på Sande hadde noen hester til et annet norsk firma hadde brutt seg ut av inngjerdingen hvor de stod, og tatt seg over til et potetstykke hvor åker og grønnsaker ble ødelagt. Bonden fikk lovnad om at dette ikke skulle skje igjen og at gjerdet skulle bli fikset.

Miner

Sola politistasjon ble 23. juni 1943 oppringt av en bonde på Kolnes sdom fortalte at ved rivning av en bunkers hadde det kommet fram noe som minnet om miner. Bonden var selvfølgelig redd for at hans kyr skulle komme tilskade ved eventuell berøring av disse gjenstandene, og han ba Sola politikammer komme ut og se på forholdene.  En politikonstabel reiste ut til Kolnes, og det viste seg, og observasjon var helt riktig, det var miner. På to felter var 8 miner satt i sirkler, koblet sammen med en ledning som gikk sammen i en koblingsboks i sentrum.

Det endte opp med at tyskerne satte opp permanent vakt i området til det kunne bli bedre sikret.

Tore Idsøe

Under utarbeidelsen av denne artikkelen ble foredragsholderen gjort oppmerksom på en tragisk historie for et familiemedlem på gården under krigen, ja ikke bare for denne personen, men hele familien. Dagens eier, Ingfrid Margrete Vigdel forteller at familien hennes, mor og søsken samt besteforeldre bodde i det huset som ble etablert som Sola Politistasjon under krigen.