Fra Sola Historielag møte 7. desember 2023, ved Per Inge Ruud

Klikk på bildet for se redigert opptak fra møtet.

---

Denne historien handler om sokneprest Lars Tjeldflaat og hans virke i Sola, før, under og etter krigen.

Ha tolmod med meg

Den 16. mai 1927 kan vi lese i Stavanger Aftenblad: «Den nye soknepresten i Håland, Lars Tjeldflåt, holdt igår fyrste gudstjenesta si i Sola kyrkja som var heilt fylt. Han sette seg sjølv inn i embete og bad kyrkjelyden ha tolmod med han både avdi han var ung av år og ung som prest.»

Lars Johan Tjeldflaat ble født 9.9. 1895 i Skånevik. Han var nr. 4 i en søskenflokk på ni. Hans foreldre var gårdbrukere.

Han dro til Oslo, studerte teologi og var ferdig utdannet prest våren 1926. Tjeldflaat ble ordinert i juni 1926 i Domkirken i Oslo av Oslo biskop for å være vikarprest i Oslo bispedømme.

Kanskje var det medstudenten Lars Skadberg, fra Sola som har omtalt Sola i vakre ordelag, kanskje var det tilfeldigheter, men året etter startet Tjeldflaat som sokneprest i Håland prestegjeld.

Prestegården

Boplassen ble Håland prestegård på Sømme som ble bygget i 1869. Gården hadde flere bygninger og var 58 år gammelt da Tjeldflaat flyttet inn.

En måned etter innsettelsen, gifta Tjeldflaat seg med Barbro Winther fra Nesna i Nordland. Hun var fire år yngre en Lars. Et år senere blir Olav Carsten født, Alfhild Vigdis i -33 og Leiv Bjarne i -38.

To kirker og en ruin

Det var to kirker i Sola på denne tiden. Sola kirke var bygd i 1842. Totalt hadde kirken rundt 700 sitteplasser. Kirken var bygd etter spesifikasjoner av den danske arkitekten Hans Ditlev Franciscus von Linstow som også bl.a. tegnet slottet.

Tananger kapell ble bygd i 1879. Det er også bygd med utgangspunkt i en av mønstertegningene til Linstow. Det skulle årlig være 12 gudstjenester i Tananger. Den var i bruk gjennom alle krigsårene.

Og så var det ruinene etter den gamle kirken som i noen år hadde vært familien Bennetter sitt hjem, men som siden 1907 var ruin igjen.

Sola var en del av Håland prestegjeld som foruten Sola også bestod av Madla. Madla hadde egen kirke. Da Tjeldflaat kom til Sola, var Sola og Madla fortsatt et herred eller kommune, Håland kommune, fram til 1930. Men Håland prestegjeld bestod helt fram til 1967, faktisk etter at Madla var innlemmet i Stavanger. Revheim kirke var bygd i 1865.

Vansker og gleder i starten

Tjeldflaat likte seg tydeligvis ikke i Sola for i 1930 søkte han han stillingene som sokneprest i Vestre Slidre og bestyrer på Dalen blindeskole, Strindheim.

At han var kommet på kant med noen i bygda kan vi lese om i avisa 1ste Mai den 6.10.32. En ung gutt hadde stjålet 4 vinflasker i kjelleren hos presten. Dette ble oppdaget. Tjeldflaat forlangte 3 kroner flaska i erstatning og så skulle saken være ute av verden. På tross av at avisen etter henvendelse til politiet får beskjed om at presten ikke har gjort noe urett, gjør avisen et nummer ut av om presten kan ha overtrådt rusdrikkloven ved å kreve erstatning og på den måten ha drevet ulovlig vinhandel.  Ja, de spekuler også i om han kan ha tatt for stort beløp og dermed har hatt fortjeneste på flaskene.  Tjeldflaat svarer med et leserinnlegg. Men redaktøren henger «hale» på leserbrevet og fortsetter sin latterliggjøring av soknepresten. Har han søkt Vinmonopolet om tillatelse til salg?

---

---

Tjeldflaat syntes at prestegården var i svært dårlig forfatning. Etter hvert får han med departementets hjelp først pusset opp uthuset før han i 1935 foretar en større ombygging og restaurering av hovedhuset.

Altertavlen restaureres

I 1934 foreslo Tjeldflaat for menighetsrådet å få altertavlen i Solakirken restaurert. Forslaget ble enstemmig vedtatt. Året etter kom konservator Ulrik Hendriksen for å undersøke tavlen med tanke på restaurering. Han mente da at det var 7 lag med maling over den originale Hendtzschel-altertavlen. Tjeldflaat viste til at professor Brøgger som hadde vært konservator ved Stavanger museum, hadde ment at det kunne ha vært Peter Reimers som hadde malt den opprinnelig. Det ble valgt en nemnd bestående av soknepresten, Nils Joa og Torger Sanne som skulle samle inn de nødvendige midler for å få altertavlen restaurert. Soknepresten mente det trengtes omkring 1200 kroner i tillegg til offentlige tilskudd. Bildet som var på altertavlen før restaureringen, var malt i 1911 eller 12 og ble ikke ansett for å ha noen verdi.

Selve restaureringen tok til i mai 1937 og ble gjort unna i løpet av tre uker. Det viste seg at tavla var overmalt hele 11 ganger, første gangen rundt år 1700 og at tavla var malt av Peter Reimers i 1617.

Flyplassen og krigen

Flyplassen ble åpnet i mai 1937. Det betydde mye endringer i Sola. 580 dekar var kjøpt opp fra 27 grunneiere og 270 dekar ble båndlagt for kommende utvidelser. Veier var fjernet eller stengt. Sola hadde endret geografi.

Tyskerne kom og de spurte ingen om hva de hadde lovt å gjøre. Den første som døde i Sola pga. krigshandlinger, var Amalie Bennetter. Hun var datter av Kittel Helland som var sokneprest i Håland fra 1885 til 1896. Hennes bror, Gustav Helland, var en kjent arkitekt. Amalie ble gift med Henrik Wilhelm Bennetter, sønn til marinemaler Johan Jacob Bennetter.

Henrik og Amalie ville ikke bo i kirke ruinen og fikk satt opp et nytt hus like utenfor kirkeruinen. Dette førte også til at på nytt ble kirkebygget en ruin. Henrik døde allerede i 1923. Amalie var noen år eldre enn ham og i 1940 var hun blitt 72 år. Hun fikk beskjed om å evakuere fra huset, men nektet dette og la seg på sitt soverom i 2. etasje den 15. april. Mange var ikke så redde for det som skjedde. Om natten kom det 7 britiske fly som i alt slapp 30 bomber. En granatsplint traff huset og Amalie ble sterkt skadet. Hun døde på sykehuset den 17. april.

Sokneprest uten bolig

Flyplassen var blitt beskutt av allierte fly allerede fra 10. april. Slik fortsatte det dag og natt i om lag en måned. Mange som bodde nær flyplassen begynte å evakuere allerede 9. april. Sannsynligvis sokneprest Tjeldflaat med familie også for prestegården lå nær flyplassen. Det jeg vet er at alle nabogårdene ble evakuert allerede 9. april. Barna var da 12, 7 og 2 år. Dermed hadde soknepresten mistet sin bolig og første punkt i overskriften er sjekket ut. I starten evakuerte noen fordi de var redde. Noen ble kastet ut av huset sitt da tyskerne trengte det

Evakueringen

Den 19. april kom ordren om at alle innenfor en radius på 5 km fra flyplassen måtte evakuere innen neste dag, lørdag 20. april kl. 20.00. Totalt fikk ¾ av kommunens innbyggere beskjed om å finne seg et annet sted å bo med knapt ett døgns varsel. 634 gårdsbruk ble forlatt. Rundt 3000 mennesker og over 6000 storfe var på veiene denne lørdagen.

Kamuflasjemaling av de store bygningene på flyplassen ble påbegynt allerede 10. april. Selve flystripene ble også malt. Sola kirke ble kamuflasjemalt på grunn av sin synlige beliggenhet. De allierte navigerte og siktet på flyplassen med utgangspunkt i kirken og ruinene etter den gamle kirken. Flystripene lå i andre retninger i 1940 enn de gjør i dag.

Sokneprest Tjeldflaat tok godt vare på prestearkivene, og hver gang han fikk komme tilbake til Sola, var han innom kirken. Han spikret igjen døra, men hver gang han kom tilbake var den brutt opp. Kirken ble brukt til dagbrakke og det uten tanke på at det var ei kirke. På galleriet lå orgelpipene slengt utover og det var ekskrementer over alt. Koral- og notebøker var blitt brukt som toalettpapir. Skinntrekket på alterringen og prekestolen var skåret bort og det fløt av tomme vin- og brennevinsflasker.

Riving av skolen, bedehuset og kirken

Stangeland skole og Ljosheim bedehus lå begge i sørenden av flyplassområdet.. Både Stangeland skole og Ljosheim ble revet i juni 1940. Det var bare en wire rundt bygget festa til en bulldoser, så var bygget lagt i bakken.

Den 5. september ble Tjeldflaat innkalt til møte hos den tyske kommandanten og fikk beskjed om at kirken skulle rives. Sjefen for Luftwaffe, Herman Gøring hadde kommet med ordren. Ja, ikke bare kirken, men også den gamle kirkeruinen og 14 gårder måtte rives. De var en fare for innflygningen i dårlig vær.

Tjeldflaat ba om at menigheten selv fikk rive kirken og ta vare på materialene slik at de kunne bygge kirken opp igjen et annet sted. Tyskerne forlangte at rivingsarbeidet måtte gjøres av godkjent byggefirma, og slik ble det. Materialene ble tatt ned på en fin måte og lagret på Haga. Mens kirkeklokker og altertavle ble lagret i Tananger kapell. Men soknepresten hadde mistet sin hovedkirke.

Tjeldflaats kamp for å få revet kirken på en slik måte at materialene kunne brukes på nytt og at menigheten fikk beholde dem, førte til at eierne av alle bygg som siden ble revet av de tyske myndighetene i Sola, fikk beholde materialene.

Den tyske kommandanten var kulturinteressert og ønsket minst mulig skade på den gamle steinkirken. All kleberstein fra den gamle kirkeruinen ble derfor merket, fotografert og tegnet før den ble revet med tanke på at den kunne settes opp igjen.

Klebersteinen ble først lagret i kjelleren på Ledaal. Etter krigen ble de flyttet til domkirkekjelleren. En del havnet på kommunens lager på Sømme og noe i en bunkers i Stemvegen ved Storaberget på Sande.

Sokneprest uten hovedkirke.

En måned etter rivingen, den 18. oktober, kom tyskerne med tilbud om å gjenreise kirken på en annen plass som folk i bygda kunne enes om og som de selv ville godkjenne. I november 1940 vedtok kommunestyret enstemmig å ta imot tilbudet. En nedsatt komite med ordfører Gabriel Joa, varaordfører Gabriel Bore, Torger Sanne og sokneprest Tjeldflaat festet seg ved en tomt på Sømme og en på Sande som mulig egnet sted. Men da de tyske myndighetene fant ut at det ble stilt bestemte krav, ble det ingen ting av dette.

Sommeren 1942 kom det så ny melding fra de tyske myndighetene om at de trengte kirkematerialene eller materialer fra to – tre hus som da måtte rives. Den norske politifullmektigen ved Sola Flystasjon mente det var bedre å ofre kirkematerialene som alt var revet enn å rive bolighus. Tjeldflaat la inn kraftige protester, men møtte liten forståelse. Så ble kirken til brakker. Særlig ei stor brakke i Risavika bestod for det meste av kirkematerialer. Noe ble også brukt som ved.  

Rege kapell

90 år etter at den gamle kirken på Håland var blitt revet, kom det nytt liv i kirkesaken i Sola i 1932. Først var tanken å bygge et lite gravkapell på Rege. I 1937 kjøpte kommunen på oppfordring fra sokneprest Tjeldflaat et jordstykke øst for gravplassen på Rege. Oktober 1939 ble det vedtatt å bygge nytt kapell. Byggearbeidene av kapellet ble påbegynt vinteren 1939/40. Grunnmuren stod ferdig i februar -40 og var kommet under tak 9. april. Da stoppet arbeidet opp. Folket ble evakuert ut av bygda 19. og 20. april og fikk annet å tenke på.

Tyskerne og samfunnet rundt

Tyskerne hadde store planer i Sola og gikk i gang med byggeplaner over alt. Behovet for bygningsmateriale var stort. Tyske soldater startet derfor å rive kapellet på Rege bare noen dager etter invasjonen. Vinduer og dører forsvant, og soldatene begynte å rive ned tårnet og bryte opp gulvet. Tjeldflaat fikk høre om dette og gjorde en henvendelse både til ledende tyske offiserer, fylkesmannen og ordføreren i Stavanger og krevde at rivningen måtte stanses. Det fikk han løfter om, og tyskerne holdt ord denne gangen. Men det var ikke lenger tilgang til pengene som var samlet inn. Håland Sparebank sperret alle innskuddskonti da krigen brøt ut. Ut på høsten ble sperringen opphevet, og behovet for å gjøre kapellet ferdig var blitt enda større siden Sola kirke var blitt revet.

15. desember 1940 var Rege kapell endelig klart til å vigsles, 98 år etter at den gamle Håland kirke var blitt revet. Det gamle Håland sokn var på en måte blitt herredssoknet i Håland prestegjeld og var det fram til 1955 da Sola kapell stod ferdig.

1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som ministerpresident. Alle unge skulle meldes inn i NS’ ungdomsfylking. Målet var å gjøre de unge til nasjonalsosialister ved å omforme de unge sinnene til «nasjonalsosialistisk livsanskuelse og et nordisk livssyn». Dette medførte et enda større press på ensretting av skolen og dermed barn og unge. Lærerne over hele landet la ned protester. Å delta i en slik ensretting stred mot deres samvittighet.
Kirken reagerte òg og slutta seg til protestene fra lærerne.

Og Tjeldflaat var ikke redd for å ta opp kampen for kirken. Og han viste en rakrygget og uredd handling både i forhold til okkupasjonsmakten og NS-styresmaktene. 1. påskedag 5. april 1942 leste han som de fleste andre prester opp fra prekestolen dokumentet «Kirkens grunn».

Sokneprest uten lønn

Prestene fikk som motsvar, beskjed fra NS-regjeringen om at de skulle jobbe under den nye statsmakten, altså tyskerne. Prestene fikk tre dager på seg til å tre inn i sitt nye embete, og gjorde de ikke det, tapte de sin stilling. Men hele 93 % av de norske prestene sa nei til tyskernes pålegg og ble avsatt.

Hver enkelt menighet tok på seg ansvaret for å samle inn penger til sin prest, og de menighetene som var små, fikk hjelp av andre. Det var en nasjonal dugnad, der alle hjalp alle for å sørge for at prestene kunne fortsette i sine gjerninger. Menigheten i Sola og i Madla måtte dermed samle inn penger slik at Tjeldflaat kunne holde fram i sin gjerning, men det sies at presten hadde dårlig økonomi under krigen.

Tiden etter krigen

Familien Tjeldflaat måtte flytte ut av presteboligen da krigen startet. Etter krigen var prestegården på Sømme nedslitt av tyskernes bruk og det tok lang tid å pusse den opp.

Søndag 10. juni 1945 holdt soknepresten takkegudstjeneste i Madla kirke om formiddagen og i Reke kapell om kvelden. Han satte også fram tanken om et «Heimkomststevne i Sola» hvor også alle som hadde huset sola folk under krigen ble invitert til Sola kirkegård. Det var mellom 7 og 8000 mennesker på samlingen den 8.juli 1945.

Planer om ny kirke og mye arbeid

I 1946 foreslo menighetsrådet enstemmig at den nye kirken må bygges på Sømme. Men menigheten ville det annerledes. Den 23. april møtte 230 av soknets 1700 medlemmer opp. 210 av disse stemte for å bygge på den gamle tomten, kun 20 for flytting og slik ble det.

Konen Barbro Tjeldflaat dør i 1949 og barna var nå blitt 21, 16 og 11 år. I mai 1952 giftet Lars Tjeldflaat seg på ny med Ingse, f. Munck, fra København.

For Tjeldflaat ble det tunge dager. Samtidig var det mye arbeid som lå og ventet. Blant annet var han valgt til formann i en nemnd for gjenreisning av Sola kirke. Men her ble lite gjort

Samme år tar formannskapet saken opp og mener at nå bør byggespørsmålet fremmes. Da våkner nemnda, og kommer med en uttalelse 14. august hvor de foreslår at det bygges kirke og gravkapell med 250 sitteplasser på den gamle kirketomten hvor det har vært kirkegård i hundre år, men at det også planlegges en ny hovedkirke på Sande.

Tjeldflaat var fra 1947 også med i byggenemda for gamleheimen. Tjeldflaat var leder for den byggenemda, kan vi lese i Jærbladet i 1953. En skulle tro at det kanskje var nok med bygging av nytt kapell. I 1954 ble det endelig vedtatt å gå i gang med byggingen av den nye gamleheimen – Soltun.

Livet gikk videre for Tjeldfaat

Tjeldflaat nærmet seg 60 år. Han hadde søkte flittig andre prestestillinger før krigen, for det meste på Østlandet. På søknad nummer 21 etter krigen, lykkes han endelig. 25. mai 1955 ble han utnevnt i statsråd til sokneprest i Lier ved Drammen.

Gamleheimen nærmet seg byggestart. Byggingen av kapellet var så godt som ferdig og det ble planlagt at konfirmantene i Sola skulle konfirmeres i det nye kapellet rett etter innvielsen og like før Tjeldflaat flyttet. Dessverre gikk det ikke slik. Åpningen av kapellet ble utsatt til begynnelsen av november og konfirmantene ble konfirmert i Reke kapell 2. september og Tjeldflaat flyttet til Lier like etter, men kom tilbake og var med på vigslingen av det nye kapellet.

Tjeldflaat-familien hadde sterke bånd til Sola og før jul i 1955 kjøpte de ei hyttetomt av Gitle Sola. Hytta stod ferdig i løpet av sommeren 1956 og også den var tegnet av Gustav Helland. Allerede i 1958 sluttet Tjeldflaat i Lier og familien flyttet tilbake hit, nærmere bestemt til Vaulen.

Tjeldflaat døde i 1964. Det var Tjeldflaats gode studiekamerat og venn prost Lars Skadberg som forrettet i begravelsen. Skadberg sa mellom annet: De som kjente ham, var glad i ham. De som ikke var glad i ham, kjente ham ikke.