Av: Per Inge Ruud, basert på foredrag i Sola Historielag 17.10.24

Klikk på bildet for å se redigert video opptak med powerpoint presentasjonen av foredraget.

---

Innledning

Denne fortellingen handler om Seladon-maen» Abraham Tjelta – Solas egen Robinson Crusoe.  Et kallenavnet han fikk senere da han holdt foredrag om denne dramatiske hendelsen.

Abraham Tjelta

Han ble født 8. januar 1875 og var yngst av 10 søsken. Ei søster og en bror døde som små. Broren Hallvard døde 17 år gammel. Da var Abraham 8 år. Hans seks gjenlevende søsken var jenter. Dermed ble Abraham odelsgutt.

Abraham dro som mange andre til sjøs rett etter konfirmasjonen, 15 år gammel. Det var små kår hjemme og da var det greit å få noen av barna ut av huset så foreldrene slapp mat og utgifter på dem. I stedet kunne de etter noen år komme hjem med penger i lommen. Dessuten var det ennå lenge til han kunne overta garden.

I perioden 1885-94 var rundt 60 % av dem som begynner som sjømenn 15 år. Første året var de dekksgutt, det andre jungmann og det tredje året lettmatros. Så kunne man bli forfremmet til matros og leder av dekksgjengen. Matrosen var underoffiser direkte underlagt 1.styrmann.

Sjømannen Abraham Tjelta

Abraham hadde først vært om bord på en annen båt, før han mønstret på Seladon i 1892. Skipet var bygd som fullrigger. Men i 1892 kolliderte Seladon i den Engelske kanal med en tysk fullrigger og ble sterkt skada. Det var Abraham som hadde stått til rors da ulykken skjedde, forteller han i et intervju. Han måtte møte i retten i London hele fem ganger. Det var det tyske skipet som fikk skylden og rederiet fikk stor erstatning. Seladon ble reparert og samtidig bygd om til en bark. 

Den største fordelen med å bygge om fullriggeren til bark, var at da kunne rederne redusere antall personer på dekk. Mens en middels fullrigger krever 25-30 mann totalt, klarer en bark seg med betydelig færre. Seladon hadde bare 16 mann totalt. Dette gjorde at utgiftene selvsagt ble betydelig redusert. Det var nødvendig etter at dampbåtene i stor grad hadde tatt opp konkurransen med seilbåtene. Rederne i Stavanger hadde i siste halvdel av 1880-tallet mer enn 600 seilskuter på verdens hav.

Seladon siste reise- Hawaii neste?

27. mai 1896 hadde Seladon ankommet Newcastle i Australia for å transportere kull til Honolulu på Hawaii. Den 13. juli ble Seladon slept ut fra havn og begynte seilasen som var antatt å vare 45 – 50 dager. Det var altså ventet ankomst Hawaii i slutten av august.

Kaptein om bord var Adolph Emil Jæger fra Stavanger. Jungmann Hans Tollefsen på 18 år var yngstemann og søskenbarn til matros Abraham Tjelta. Under turen var kaptein Jæger blitt stadig dårligere av tuberkulose og holdt seg for det meste i sin kahytt.

Alle mann i livbåtene

For Seladon var vindforholdene gunstige. Skuta gjorde god fart, tross full kull-last, og humøret var på topp. Men rundt halvveis ble alle mann purret på dekk.

Mannskapet forteller i et brev de sendte fra Sydney 5. september året etter til redaktør Lars Oftedal i Stavanger Aftenblad. De skriver at den 8.august grunnstøtte de på øya Starbuck. De prøvde å få skipet av, men til ingen nytte. Så oppdaget de at skipet hadde begynt å ta inn vann. De bestemte seg da for å forlate skipet og satte to av de største livbåtene på vannet. De tok med seg lite proviant og lå og ventet over natten for å se om de kunne komme om bord igjen for å hente mer, samt klær og skipperens oktant.

Men det var umulig å komme om bord. Det var heller ikke mulig å komme i land på øya og de bestemte seg for å forsøke å nå Maldenøya, ei ubebodd øy som lå noe lenger nord i dagens Kiribati.

Starbuck Island Starbuck Island er en ubebodd øy som ligger midt i Stillehavet.  Avstanden fra Australia er 6300 km og videre til vestkysten av Mexico er det 6000 km. Til sammenligning er den direkte avstanden mellom Lindesnes og Nordkapp ca. 1700 km Øya har en lengde på 8,9 km og lengde på 3,5km. Øya tilhørte fram til 1972 Storbritannia og ble overført til kolonien Gilbert- og Elliceøyene som senere ble til staten Kiribati.

De hadde kart og kompass med seg, og trodde de skulle nå fram i løpet av kun få dager. Men uten oktant, kronometer og faste holdepunkter, bare hav og himmel så langt øye kunne se, var det ikke lett å navigere. De måtte også starte med streng rasjonering av mat og drikke fra dag en. Det er to «måltider» til dagen, kl. 6 morgen og kveld. Måltidet består av fire skjeer vann til hver, litt brød tilsvarende en halv engelsk skipskjeks til manns og en halv boks laks på deling til 16 mann. Dette gjaldt både morgen og kveld. Men hvor lenge skulle provianten vare? Hvor mye kunne en spise hver dag?

Ingen land i sikte

Ganske raskt fant de ut at båtene måtte bindes sammen fordi den største av livbåtene seilte fortere enn den andre. Etter fire døgn gav de opp å finne Maldenøya og svingte vestover i håp om å finne Christmas Island som i dag heter Kiritimati. Men fant den ikke, det eneste de kunne håpe på, var at de ble oppdaget av ei skute.

To av mennene om bord hadde lidd skipbrudd før og de advarte de andre om å drikke sjøvann. Da 8 dager var gått, var vannet nesten oppbrukt.

Mannskapet forteller i brevet sendt til Aftenbladet fra Sydney, at fredag 14. august ble det regnvær og mannskapet kunne drikke seg utørste og dagen etter fikk de fylt opp vanndunkene igjen. De brukte seildukene til å samle vannet i og helle over i dunkene.

Ting blir stadig verre

Tirsdag 18. august, etter 10 døgn i livbåtene, blåste det opp til uvær med vind og høy sjø. Plutselig ble den minste båten snudd rundt av en bølge og alle åtte i båten havnet i sjøen. Sju av dem kommer seg opp på kjølen. Ved hjelp av tauet mellom båtene klarer de ved felles anstrengelser å dra båten bort til den andre. De sju blir dratt om bord, men den åttende så de ikke mer til.

Nå var de blitt 15 mann om bord, og den samlede restmengde mat var halvert. Vannkannen fra den om kull-kastede båten var blitt berget. Sjøen gikk helt opp til det øverste bordet i båten. Neste morgen fikk de snudd den forliste livbåten og gjorde forsøk på å øse den. Det lot seg ikke gjøre da den hadde fått for store skader.

Slutt på mat

Søndag 23. august om morgenen delte de ut den siste rasjonen brød. Brødet så forresten ikke ut som brød lenger. Det hadde blitt bløtt opp av sjøvann da de forliste og hadde begynt å mugne allerede i starten.

Mandag 24. august rundt kl. 17 døde kapteinen stille og rolig. De fikk sydd han inn i en sekk og 2 timer senere ble han etterlatt til havet.

Abraham forteller at da var de «så svake at de lenge ikke klarte å få liket over bord. Til slutt fikk vi stukket rorpinnen inn under ham og veltet ham på sjøen.»

Nå måtte de kutte ned på de små matrasjonene, og det ble bare servert ett måltid til dagen, men litt vann fikk de både morgen og kveld.

Iblant kom det flyvefisk seilende over båten. Da var de raske med å fange dem og puttet dem rett i munnen. De var ikke større enn sardiner.

Mandag 31. august fordeler stuerten de siste smulene av provianten og rundt båten ser de haifinner. De òg venter på et måltid.

Hvor lenge kan de utpinte mennene holde ut? Ei spiseskje vann morgen og kveld er det som skal holde liv i dem. Men hvor lenge?

Endelig land i sikte

Søndag 6. september syntes stuert Tønnesen å ane noe i det fjerne. Var det syner og nok en gang falske forhåpninger? Etter hvert ble det flere og flere trær og så kunne de se at det tydelig var en kokosbevokst øy.

I løpet av 2 timer var de kommet tett inntil øya, men det var rev over alt hvor veldige sjøer ble kastet i luften. De prøvde å gå rundt øya, men uten å finne et eneste landingssted. Endelig kom det en mann til syne og tente opp et stort bål på stranden, for nå begynte det å bli mørkt. Mannskapet gikk ut fra at dette måtte være veien inn og la seg to mann på hver av de fire årene inn i brenningene. Første bølge fylte båten og heiv den på siden og alle mann kastes i sjøen. Men nå har de plutselig fått uante krefter og får snudd båten. Et par har lagt på svøm mot land, resten er kommet om bord igjen og de fortsetter å ro mot land til båten braser på grunn og mannskapet kan vasse mot land.

Niulakita

Øya var bebodd av to familier med til sammen 10 personer. De hadde vært livredde da de så nordmennene komme i båten.

Niulakita  Niulakita er den minste og den sørligste av øyene som utgjør Tuvalu. Det er også navnet på den eneste landsbyen på øya. Øya har et areal på 0,40 km², og hadde 35 innbyggere i 2002. Øya er oval i formen, med øst-vest-aksen som den lengste (om lag 1 km). Niulakita (og Tuvalus) høyeste punkt er 4,6 meter over havet.

Å ha fast grunn under føttene var ikke det samme som at alle problemer var løst. De var mer levende skjeletter bestående av skinn og bein enn mennesker av kjøtt og blod. De visste at de måtte innta svært lite vann og mat i starten for så å øke inntaket gradvis.  

Først etter tre dager var de i stand til å sette føttene under seg. De fikk ligge i det lille huset til de innfødte og i 8 dager fikk de mat og stell av dem. Etter det klarte de seg selv bortsett fra tømmermannen. Han døde åtte dager etter ankomsten og ble gravlagt på øya.

Livet på øya

Maten de spiste bestod i stor grad av bananer, kokosnøtter, kokoskrabber og skilpaddekjøtt tilberedt på ulike måter. Skilpaddeegg var også å finne. Dessuten fugler i måkefamilien og dens egg. I et halvt år hadde de fuglekjøtt og bananer til nesten hvert middagsmåltid. Når bananene ble kokt umodne, smakte de som kokt potet.

Skilpadder av forskjellige typer ble også en viktig mat ingrediens. Skilpaddene kom til øya de første tre månedene de var der, men så forsvant de – for først å komme tilbake 6 måneder senere. Dette visste de innfødte. Derfor fikk de fanget en del skilpadder og hadde dem i dammen inne på øya. Dammen var grunn med noen dype hull i så det stod alltid sjøvann i den. Så kunne de en gang innimellom ta en skilpadde og slakte den. Da hadde de skilpaddekjøtt nok til alle morgen, middag og kveld. Inni skilpadden kunne det være opptil 500-600 egg på størrelse med plommer, en ren delikatesse fortalte de. De innfødte hadde dessuten svin og høns som de delte.

Det var mange kokospalmer på øya og de innfødte hadde som oppgave å samle inn kokosnøttene for å lage kopra. De skar opp kjernene i små stykker og tørket dem i sola. Da kunne de holde seg i årevis. De innfødte presset også en del olje ut til eget forbruk. Mannskapet fikk også olje som de brukte i sine oljelamper, halve kokosskall med en bit tøy surret rundt en pinne. Disse lot de brenne hele natten for øya var full av polynesiske rotter. Disse er litt mindre enn den sorten vi har her hjemme. Rottene kunne bli nærgående så snart det ble mørkt.

Redningen

To ganger skimtet de røyk av en damper og en gang en seiler, men de var alt for langt borte til at de kunne oppdage signalet.

Den 17. juli 1897, 10 måneder etter at de ankom Niulakita, så de igjen noe komme opp i horisonten. 5 mann heiv seg i båten, en kano som de innfødte hadde laget av en trestamme de hadde hult ut. Heldigvis var det lite brenninger, så de kom seg helskinnet igjennom hullet i revet, fikk satt seil og padlet for livet utover. Dampskipet som kom, het «Clyde» og var et oppsynsskip fra Fiji. Det hadde gått nær inntil Niulakita for å kontrollere posisjon og instrumenter. Men kapteinen mente båten var for liten til å ta de 13 med om bord. Om bord i «Clyde» var de 15 mann og de hadde ikke mat til så mange ekstra. Seladongutta hadde liten lyst til å vente enda lenger på å komme seg bort fra øya, og de ba innstendig om å få bli med. Da de fortalte at de kunne ta med 4 skilpadder som proviant, fikk de til slutt lov å bli med.

De ble værende om bord i «Clyde» i 16-17 dager da båten var innom både Funafuti i Tuvalu og Rotuma før de gikk i land i Suva, hovedstaden på Fiji. Der var det stor glede å møte «siviliserte» mennesker.

I Suva lå barken «Ellen» av Grimstad ferdiglastet og klar til avgang. Den skulle til Sydney med et opphold på Auckland på New Zealand for bunkring av proviant og vann.

Ryktene sprer seg

Hjemme i Stavanger hadde det gått både høst, vinter og vår uten at de hadde hørt noe om «Seladon». Det var lite håp blant de hjemme, men det ble mindre og mindre dag for dag.

Barken «Ellen av Grimstad» tok mannskapet på Seladon med videre. Flere av mannskapet hadde store kvaler med å bli med denne båten. Seilbåt hadde de fått nok av. Bedre ble det ikke da de kom ut for et forrykende uvær.  24 dager brukte de på turen fra Suva, Fiji via Auckland, New Zealand til Sydney. 9 dager var normaltid.

Lørdag 21. august 1897 mottok Aftenbladets redaktør Lars Oftedal telegram sendt fra Auckland på New Zealand som meldte at 13 av de 16 menn om bord i Seladon var reddet. Redaktøren fikk slått opp flere oppslag rundt om i byen og det ble stort oppstyr. Men en ting var uklar. Det ble oppgitt at de 3 som var døde var kapteinen, tømmermannen og en matros. Det var i alt fem matroser om bord, Abraham var en av dem. Når familien på Tjelta fikk beskjeden om at 13 av mannskapet var reddet, vites ikke, men det må i alle fall for dem som fikk beskjed, vært ulidelig spennende å fortsatt måtte gå i uvisse om sønn, ektemann eller kjæreste var blant de reddede.

I Aftenbladet mandag 23. august, var det på framsiden oppgitt at Abraham kunne være en av de savnede. Aftenbladet mente det kanskje kunne være en feil oversettelse i tittelen. Det viste seg at det engelske ordet «mate», som den norske oversetteren i NTB hadde oversatt med matros, betyr styrmann. Dermed måtte det være 1. styrmann Kristian Nielsen som var blant de omkomne.

Hjemturen

For mannskapet gikk den lange ferden videre. I Sydney ble de tatt godt imot av blant andre konsulen i byen og gjort stas på.

Fra Sydney mot England gikk reisen i dampskipet «Orizaba», via Suezkanalen og ankom London 6 uker etter. Derfra til Newcastle og med «Venus» til Stavanger der de ankom mandag 25. oktober i halvfire-tiden på natta. Kaien var full av folk som hadde ventet siden kvelden før for å ta imot dem. Med et «Leve Seladons mannskap!» og mange hurrarop ble de tapre sjøgutter hilst velkommen hjem.

Abraham Tjelta

Abraham giftet seg i 1903 med Ane Elisabeth Sviland og fikk 7 barn. Fem av dem bosatte seg i Sola.

Abraham var aktiv i lokalpolitikken og satt i kommunestyret og ulike kommunale utvalg. Han var også en etterspurt foredragsholder som fortalte om oppholdet på Niulakita mange steder i Rogaland. Han skal etter sigende ha gått under navnet Seladon-maen.

Abraham døde 16. desember 1955, nær 81 år.

Seladon forliset etterpå

Interessen for Seladon og hennes menn har gått i bølger siden den gang.

I 1981 gav Halvor Pedersen ut romanen «Seladon og hennes menn». Og i 1996 dro Gjert Meling fra Stavanger sammen med fotograf Tor Helge Svendsen til Niulakita i et forsøk på å finne spor etter Seladonmannskapet. Etter mye strev kom de seg dit. Det var ikke så ofte de fikk besøk på øya. De fant etter mye strev graven til Tollak Olsen. Filmen de lagte om turen ble vist på TV2 julaften 2002.

I 2008 drog Wincent Rege og Ragnar Hellestø fra Sørabygda i Sola til Niulakita for å oppleve stedet der mannskapet fra Seladon fant sin redning. Da de kom fram til hovedstaden i Tuvalu, fikk de problemer med å komme seg videre til Niulakita. Men til slutt fikk de være med en delegasjon med den nyvalgte statsministeren som skulle på offisielt besøk til Niulakita.

Da Wincent og Ragnar kom hjem, ga Wincent sammen med kona og sønnen ut boka «Seladons forlis Stavangers egen Robinson Crusoe historie».