Av: Tor Erik Hansen

Like vanlig som årstidene kommer og julen kommer, så kommer skattelistene. Til noens glede og andres irritasjon sluker folk hva de rikeste har tjent. Det er jo egentlig ikke så spennende da det er stort sett de samme som står øverst. Det som egentlig trigget meg til å skrive denne artikkelen var en artikkel om at to av disse som alltid står øverst på skattelistene nettopp hadde kjøpt et hus i gamle Stavanger, Øvre Strandgaten 105.

Fordi i samme gaten rett ovenfor dette huset ligger Villa Blidensol, Øvre Strandgate 112. Det er Stavangers eldste bolighus og tredje eldste bygning i byen etter domkirken og bispekapellet. Dette huset skal være bygget av Lauritz Smith fra Sola.

Hvis det hadde vært skattelister den gang for 300 år siden, hadde han helt sikkert stått øverst.

Han var født og oppvokst på gården Sola bruk 13, et av de eldste brukene på denne gården. (bruk 1-12 eksisterer ikke). Denne gården ligger også i dag like ved ruinkirken. Lauritz ble født i 1680 og er sønn av Anders Lauritzen Smith og Maren Knudsdatter. Faren var en kjent kunstner som har laget den flotte prekestolen Domkirken i Stavanger, men det var før han ble gift med enka Maren Knudsdatter.

Livet på Sola den gangen var hardt. Her som i resten av Europa var det i perioden 1668 til 1670 en kuldeperiode. Perioden kalles «den lille istiden» og gjennomsnittstemperaturen falt. Slike perioder oppstod omtrent en gang i hvert århundre. På Sola resulterte dette i at store områder tørket ut, og ble utsatt for sandflukt. Jordene ble dekket av sand eller sanden eroderte vekk den dyrkbare jorda. Det gjaldt ikke bare på Solahøyden, men for hele Sola. Som et resultat måtte de redusere antall kyr, fordi de rett og slett ikke hadde nok mat. Det er lite sannsynlig at faren var veldig opptatt med gårdsdrift for han drev fremdeles som håndverker og kunstner. Dette gav nok en del ekstra inntekter, som de kunne nyte godt av.

Lauritz var nest yngst og nummer 5 i en søskenflokk på 6. Den eldste broren var 10 år eldre. Da Lauritz var 12 år gammel dør faren. I 1695 var det epidemi i landet og begynnelsen av mars 1695 dør den yngste søsteren, bare 12 år gammel. Maren dør senere samme måned, kun 54 år gammel. Lauritz er nå foreldreløs bare 15 år gammel.

Lauritz hadde ikke arvet farens kunstneriske talenter, men det viste seg fort at han hadde andre talenter. Han sitter ikke lenge på Sola og venter på at noe skal skje. Da han ble 17 år, i 1697, reiste han inn til Stavanger og fikk tjeneste hos enka Elisabeth Seehusen.  Hun hadde overtatt sin manns forretninger, da han døde i 1694. Elisabeth kjente godt til Andrew, far til Lauritz, siden han hadde laget et epitafium (familiebilde) av familien i 1660. Faren, Severin Godtzen, var den gang borgemester i Stavanger. Mannen til Elisabeth, Morten Hansson Seehusen, var en rik forretningsmann, godseier og rådmann i Stavanger. Han kom opprinnelig fra Bredstvedt i Holstein. Han var flink til å nytte seg av den vanskelige økonomiske situasjonen i distriktet og kjøpte blant annet mange gårdsbruk på Jæren. Alt i 1668 startet han oppkjøp av jordegods i Sola. Det første var bondegodset på Austre Stangeland. Året etter kjøpte han Vigdel. I 1682 gjorde han det store varpet og kjøpte Dysjaland, Litlaland, Lille Mæland, Store Risa og Tjora. I 1685 var hver femte bonde leilending og bygslet jord fra Seehusen.

Det var i en slik forretning hvor Laurits, Marens yngste sønn kom i lære i.  Det var vanligvis ikke lett for en «bondesønn» fra Sola å få dette til, men farens posisjon som borger av Stavanger og kjent kunstner, hjalp nok. Madam Elisabeth og folkene hennes lærte opp en lærevillig Lauritz til å bli handelsmann.

Han gikk 8 år i lære, og brukte tydeligvis tiden bra. For i mai 1705 reiste han med attest for god og tro tjeneste, til Amsterdam for å fullføre sin utdannelse som forretningsmann. Etter 3 år returnerte han til Stavanger og tok borgerskap i byen samme året. Han fortsatte i Madame Elisabeths kjøpmanns og skipsrederforretning.

Det var i Madame Elisabeths hus at den unge Lauritz første gang hadde sett den unge jenta som skulle bli hans hustru. Det var Johanna Margaretha Leigh. Hun var bare 9 år da hun mistet sin mor og kom til sin bestemor, Madame Elisabeth. Hun var datter av Michael Søffreson Leigh, han var lærer og prest, født i København. Han kom til Stavanger rundt 1690 og ble den første skolestyreren for latinskolen i Stavanger.  I 1682 ble bispesetet flyttet fra Stavanger til Kristiansand, på grunn av nedgangstider i byen Stavanger, men også på grunn av et ønske fra kongen i Danmark om å styrke den nye byen Kristiansand. Byen var jo ganske ung, stiftet av kong Christian IV i 1641.  Michael Søffreson Leigh flyttet også til Kristiansand, da han ble tilbudt stillingene som skolestyrer for katedralskolen. Moren til den unge jenta, Johanna Margaretha Leigh var Christina Sophia Seehusen. Hun var datter til Morten Hanssøn Seehusen, handelsmann, godseier og rådmann. Både Seehusen og Leigh tilhørte flere dansker som i løpet av 1600-tallet kom til Norge for å gjøre sin lykke. De var driftige folk som ikke alltid var nådige, men flere av de kom seg høyt opp på samfunnsstigen.

Da Lauritz reiste til Holland var Johanna Margaretha bare fjorten år. Lauritz eller om det var Madame Elisabeths som hadde lagt en slagplan tre år senere, vet en ikke. Kort tid etter at han kom hjem, 9. august, tok han borgerskap i Stavanger. Han fridde til Johanna Margaretha, og fikk godkjennelse av bestemoren. Bestemoren var nå 69 år gammel og Johanna Margaretha var eneste arving.

Den 13. november 1708, giftet den 28 år gamle Lauritz seg med den 11 år yngre Johanna Margaretha. De fikk i årene fra 1709 til 1737, hele 16 barn, hvorav 9 vokste opp. Lauritz var 57 år, da det siste barnet ble født.

Lauritz ble Madame Elisabeths fullmektig.  Litt etter litt overtok Lauritz Smith mer og mer driften av forretningene og til slutt hele ledelsen. Da hun døde 75 år gammel i 1714, fortsatte han hele hennes omfattende virksomhet som handelsmann, reder, sagbrukseier og godseier. Han overtok da flere eiendommer på Jæren. I Sola foruten å være deleier i Tjora kirke, så eide han gårdene Kolnes, Mæland, Lille Mæland, Haga, Vigdel og store Risa. Han var også eneeier av lakseretten på Trælen, Ølberg. Han klarte også ved Elisabeths dødsfall å få overtatt laksefisket i Sele og Suldal, mot avgift til bispen. Han eide også kirkene på Randaberg, Soma, Bore, Klepp og Orre.

Lauritz Smith hadde slått seg ned på Torget ved Nedre Strandgate, det som de da begynte å kalle “straen”. Av Domkirken kjøpte han tomt like ved. Den lå like ved sørsiden av Kongsgårdmuren. Han klarte også å kjøpe, like før Madame Elisabeth død, hennes eiendom på Torget. Allerede før dette hadde han kjøpt andre tomter i byen og på Eiganes

Forretningsmessig var Lauritz med på mye og brukte sin kontakt med hollenderne til å få fordeler. Blant annet brukte han sin posisjon, og tvang hummerfiskerne i Tananger til å selge hummeren til nederlenderne for lavere pris enn de fikk av engelskmennene. Han var skipsreder og eide flere skip og fabrikkeier med en seilduksfabrikk i Stavanger. Men det var ikke uten problemer å drive med skipsfart den gangen. På grunn av den «store Nordiske krigen», som varte fra 1709 til 1720, var det restriksjoner hvor de kunne seile. Det var Sverige på den ene siden mot Danmark-Norge sammen med flere allierte på den andre siden. Krigen påførte store økonomiske byrder for kongen i København, som igjen medførte mer skatt. Nordmenn ble også kalt ut i det militære. Mange av disse jobbet på gårder eller som tjenestemenn og var ofte de beste gårdsarbeiderne. Det førte til vanskeligheter med å drive gårdene.

Lauritz hadde mange tillitsverv i byen. Disse forteller mye om hans posisjon. I lagmannens fravær administrerte han lagtinget, han ble konstituert som overrådmann og byfogd. Han var amtmannens fullmektig, og en av byens 6 ledende menn. Han var representant for den franske konsul i Bergen og satt i overkonsumpsjonsretten for hele amtet. Etter hvert tok han på seg kausjonsforpliktelser, som igjen betydde mye makt overfor de som måtte kausjonere for et lån. Det er noe voldsomt hvordan denne Solabuen kom seg fram. Det er skrevet om Lauritz at han representerte en helt ny tid og mennesketype, ikke ulik danskene han nå tok over virksomheten fra.  Det kan ikke ha vært lett for den som sto i veien for ham. På den annen side kunne det være behagelig å være på hans side, enten man gjorde det frivillig eller ufrivillig. Overfor fattige kunne han være raus, mot kirken gavmild.

Lauritz Smith døde i 1758. Da hans hustru døde i 1766, ble arven delt i 9 deler. Dette førte til at den økonomiske makten til Smith-familien var slutt.

Men hvis de hadde hatt skattelister den gangen hadde nok Lauritz Smith stått øverst.