Basert på foredrag av Ottar Kjørmo og Oskar Goa

En flyplass idé

Tanken om flyplass i Stavanger området ble sådd i 1932. Ingeniør Birger Hønningstad, tidligere fly konstruktør i USA holdt foredrag i Stavanger Ingeniørforening hvor han konkluderte at det måtte tas initiativ til bygging av flyplass her i distriktet. Han danner året etter Stavanger Flyveklubb som fortsetter arbeidet med å planlegge bygging av flyplass.

Fly-interessen her hjemme økte stadig. Charles Lindberg fløy 20.-21. mai 1927 over Atlanterhavet fra New York til Paris. Da han besøkte Stavanger i 1932, trakk han fulle hus under sine foredrag om luftfart

I 1933 ble det dannet en hurtig arbeidende komité med skipsreder Ole Bergesen som formann. Under de innledende undersøkelsene pekte de ut følgende aktuelle områder for flyplass:

• Bøsletta i  Randaberg.
• Stokkavannsbunnen (Forus) .
• Sømme / Utsola.
• Boresletta

Men det ikke bare bare å bygge en flyplass på dette området som gårdene Sømme og Utsola. Det var etablert mange nye bruk her de siste tjue årene. På den tiden var det ikke noe herred eller kommune som kunne vise til tilsvarende opprettelse av nye bruk. Å etablere et gårdsbruk på denne sandete jorda var ikke alltid enkelt og det kostet penger. I den første tiden måtte nydyrkerne skaffe seg arbeid hos fremmede. Ryddingen av sin egen jord måtte for en større del utføres på fritiden!

Den store sandsletta midt i kommunen

En forandring startet for for disse nybrotts bøndene. Etter første verdenskrig oppdaget myndighetene at landet ikke var selvforsynt med landbruksvare. Dette første til nytenking og alt tidlig på 1920-tallet kom staten inn med jordbruks støtte, som var i form av statstilskudd og gunstige lån. Dette var veldig bra for de som ønsket å dyrke jorda på Sola-sletta. Nydyrkingen nærmest eksploderte i området.  

Gården Sola hadde 32 bruk i 1906 og 30 år senere 57. Gården Utsola hadde 7 bruk i 1906 og 30 år senere 21. Sømme hadde 29, 30 år senere 80, Rege hadde 21, 30 år senere 43, Ølberg hadde 23, 30 år senere 37. Disse 6 gårdene i Haaland herred hadde til sammen 112 bruk i 1906 og 30 år senere 243 – en økning på 131 bruk. Man regner med at de nye brukene hadde en gjennomsnittlig størrelse på 60 mål. Den nydyrkede jorden blir da på over 7000 mål.

I juni i 1925 ble ny adkomstvei til området åpnet. Dette åpnet da mulighetene til å dyrke nye 4000 mål. Veien var ferdig frem til Trælen på Ølberg, men ble senere bli ført videre til «Ølbør havn». Der var planlagt 20 nye bruk, hvorav 15-16 allerede var påbegynt.

Men det var ikke bare fryd og gammen å drive et gårdsbruk her under depresjonen midt på 1920-tallet. Dette førte til flere tvangsauksjoner, dette hjalp med på å promotere Sola som flyplass.

Etter at Håland var avviklet som kommune, oppstod det to nye kommuner – Sola og Madla. Det økonomiske oppgjøret mellom Sola og Madla var ikke ferdiggjort i 1932. Formannskapet fremmet derfor følgende forslag: Det viser seg rådløst å bli enige om deling ved forhandlinger, og herredsstyret må derfor be fylkesmannen om å oppnevne 3 mann til å avgjøre tvistemålene, slik som punkt 24 i delingsreglene foreskriver. Ordførerne og varaordførerne i Sola og Madla hadde vært sammen på to møter og forhandlet om oppgjøret, men Sola kunne ikke godta Madlas krav om ikke å følge de oppsatte og approberte delingsregler. Forslaget ble enstemmig vedtatt. Dette skal vi se senere hadde påvirkning på hvordan flyplassen ble bygget og organisert.

De første flyene

Sola hadde allerede før denne diskusjonen om en landflyplass allerede hatt fly her. Det første virkelige forsøk på å opprette en flyrute til Stavanger gjorde den norske flypioneren Viggo Widerøe i 1934. Før det var det i 1920 gjort et kortvarig forsøk på å etablere en postrute med plass til et par passasjerer fra en improvisert flytebrygge i Hafrsfjord via Haugesund til Bergen.

Da Widerøe 14 år senere gjenopptok tanken om å binde de større kystbyene sammen luftveien, ble tiltaket mer vellykket. Han startet en kystrute om sommeren fra Oslo til Haugesund med blant annet to daglige anløp av Stavanger.

Flyplass idéen fortsetter

Den kommunale lufttrafikk-komiteen la bl.a. sterk vekt på at det var behov for å «reise» penger til flyplass-byggingen. Det var komitéens mening at dersom nødvendige arealer blir ervervet, må kommunen etter hvert sette i gang med opparbeiding av flyplassen så langt som midlene tillater. Når en kommer så langt at staten begynner å bevilge penger til flyplassene, skulle en helt sikkert oppnå en refusjon for de utlegg en har hatt. Lufthavnen i Sola ville som kjent kunne settes i brukbar stand for forholdsvis små midler. Om en følger de linjene som nevnt ovenfor, er det klart at Stavanger vil være sikret en ledende plass som lufthavn. Ellers kan en risikere å komme i skyggen av Bergen eller Kristiansand.

Det første konkrete forslaget om å anlegge en flyplass på Sømme ble fremlagt 17. april 1934.

Sola kommune var svært interessert i få flyplassen til bygda, men sa seg lei for at de ikke kunne bidra økonomisk. Men politikerne var grunnleggende positive til prosjektet, og lovet at de skulle gjøre det som de kunne for å presse ned grunnprisene.

Bystyret i Stavanger sluttet seg til synet om at Sømme var den beste plassen for en flyplass, og 580 mål ble derfor ekspropriert av Stavanger kommune og ikke Sola kommune til formålet. De foreløpige planene fra 1934 ble etter en tid endret. Flyplassen skulle bli topp moderne. Stavanger kommune ble nå den offisielle part i byggingen av flyplassen.

Gress eller betongdekke

Alle flyplasser i Europa var til da og senere etablert med gressdekke. I Stockholm (Bromma) ble det samtidig med Sola utredet betongbaner i de aktuelle start og landingsretninger.

Flyveren Bernt Balchen som hadde solid flyver erfaring fra USA blir kontaktet og tilrådde på det sterkeste at det blir valgt fast dekke. Balchen hadde høstet mye ære for sine polarflyginger i nord og sør sammen med den amerikanske polforskeren, admiral Byrd.

Grunnundersøkelser på Sola viste at det med den løse sandjorda gjorde at det var det vanskelig å få et skikkelig fast underlag med gressdekke. Av fast underlag var det to alternativer. Asfalt, men det krevde bærelag av pukk og asfalten var mørk og ikke godt egnet for flyving i mørke. Betong derimot kunne legges direkte på ut planert eksisterende sandgrunn og var ved sin lyse farge lite lysabsorberende.

To baner skulle anlegges på henholdsvis 850 meter og 920 meter med en bredde på 40 meter. Landingsstripene skulle bygges etter de mest avanserte krav i betong. Området rundt rullebanen skulle være gresslagt, og 500 sauer ble kjøpt inn for a holde gresset borte.

Norges største ekspropriasjonssak

Stortingets utvidede post-, telegraf- og kystfartskomité besøkte Sola etter et besøk i Bergen. Da komitéen så Sola- Sømmemarken, utbrøt et av medlemmene «Tenk hva Bergen ville betalt for dette». Komitéen slo ellers fast at de ikke hadde sett noen andre steder i landet som var bedre egnet som flyplass enn her. For her trengtes ikke sprenging og i liten grad planering.

I parallell med utredningen og oppmålingen av Sømme og Solasletta til flyplass, ble lignende gjort på Forus og Randaberg. Men Sola ble som vi vet valgt. Ekspropriasjonstillatelse ble gitt i statsråd 25. januar 1935: 550 mål til flyplassen og 300 mål i reserve til senere utvidelser. Det ble engasjert advokat til snarlig innløsning av arealer. Flyplassprosjektet ble lyst ut på anbud med to alternativer, grasdekke og betongdekke.

I mars 1935 godtok Stortinget landsplanen for flyplasser og bevilget de det nødvendige tilskudd til arbeidet på de forskjellige plassene som planen forutsatte.

Tirsdag 9. april 1935 kunne Stavanger Aftenblad meddele at Stavanger kommune hadde fått 250 000 kroner i lån fra Kommunalbanken til innkjøp av tomter til flyplassen. Advokat Lea som hadde forhandlet med grunneierne om kjøp, uttaler at en av de nærmeste dager vil det bli sendt en ekspropriasjonsstevning. En måtte konkludere med at noe direkte kjøp ikke lot seg gjennomføre!

Men Stavanger kommune som var kjøperen prøvde å få arealene billigst mulig, mens gårdeierne ønsket mest mulig. De engasjert advokat og det ble holdt et overskjønn som gjorde at Stavanger kommune måtte betale mer enn de hadde tenkt.

Arbeidet starter

Etter at arealene til den kommende flyplassen var overtatt, besluttet lufttrafikk-komitéen 18. september 1935 at arbeidet skulle settes i gang. 1. september var overingeniør N. Haavardsholm og assistent ingeniør K. Ullestad-Olsen ansatt som prosjektledere.

Stavanger lufttrafikk-komite sendte Forsvarsdepartementet en søknad om utvidet ekspropriasjonstillatelse for å kunne erverve servituttrettigheter «der ute». Forsvarsdepartementet gikk med på ønskene til komitéen, som også var tiltrådt av formannskapet. Det skulle erverves rett til å forby bebyggelse, oppføring av master og lignende for enden av flyplassens «flyvegater» i et område av 200 meters lengde, og med samme bredde som «flyvegatene». Det gjaldt et område på 200 meter rundt hele flyplassen og 400 meter i forlengelsen av de to permanente rullebanene.

I juli 1936 gikk arbeidet med å legge betong jevnt fremover. Våren 1937 sto flyplassen ferdig, og Kong Haakon VII klippet snoren.

Andre verdenskrig

Krigen kom og tyskerne spurte ingen om de kunne erverve mer jord rundt flyplassen. 23. mai 1945 kunne Stavanger Aftenblad fortelle at Solafolket får jorden tilbake. Men til hva? 10 000 mål flyplass har gjort landskapet ukjennelig. Tyskerne hadde opptil 6000 mann i arbeid og brukte ca. 400 millioner kroner til byggearbeidet. (tilsvarer ca. 11 mrd. kr i dagens verdi)

Det ble en nye runde med erstatningsdiskusjoner. Flyplassen var før krigen om lag 600 mål, mens den etter krigen var på 3000 mål. Men det gikk tregt. I slutten av juli 1946 kom det en klar melding fra Stortinget om at de skal avgjøre hvordan erstatningen skal gis. Det var 90 skadelidende grunneiere i Sola. I feb. 1947 ble det satt opp en voldsgiftsrett. Voldgiftsskjønnets første etappe i det store Sola-skjønnet ble avsagt i slutten av juni 1947. Grunnlaget for skjønnet var at gårdene skulle takseres som de var i 1940, før ekspropriasjonen.

Den kalde krigen på 1950-60 tallet

På 1950-tallet ble det nok en runde med erstatningsdiskusjoner etter at flyplassen på nytt ble utvidet. Dette er omtrent det arealet flyplassen dekker i dag.