Klikk her for å finne veien til Vigdel Fort

9. april 1940 ble de på Vigdel, som andre i Sola, vekket av fly og skyting på flyplassen. Men de var litt for langt borte til at de kunne skjønne hva som var på gang.  Dagen etter ble Emil Vigdel kontaktet via telefon av tyskerne, de ønsket å leie et rom hos dem. De sa de skulle ha 2-3 soldater som skulle holde vakt på Vigdelsveten. Emil hadde ikke noe valg. Huset ble senere til kommandoplass for Vigdel

11. april kom tyskerne tilbake til Vigdel og satte opp vakter. Emil hadde en liten lastebil som han brukte til å kjøre grønnsaker og blomster til Stavanger og Sandnes. Tyskerne rekvirerte straks bilen. . Den 12. april fikk folk på Vigdel beskjed om å flytte fra hus og hjem. Alle familiene reiste til slekt på Reve.  Sivert Vigdels familie flyttet allerede 10.april da de benyttet anledningen av at en av slektningene på Reve var på besøk med bil.  Det var tydelig at tyskerne hadde hast med å komme i gang med noe ute på fjellknausene.

Og det viste seg at de hadde rett. I femtiden om morgenen den 17. april 1940 ble folk i Stavanger-distriktet vekket av kraftige kanondrønn. De kunne høres over hele Nord-Jæren og ikke minst i området fra flyplassen og sydover.

Kanondrønnene kom ute fra havet. Det som skjedde var at flyplassen, ble angrepet av den britiske krysseren «HMS Suffolk»,  ledsaget av de fire destroyerne: «Kipling», «Juno», «Janus» og «Herwark» Destroyerne hadde i oppdrag å foreta minesveiping og beskytte krysseren mot ubåtangrep. Skipene lå ca. 9 km fra Sola flyplass i en posisjon sørvest for Vigdel og Feistein. Fra Vigdel må de hatt orkesterplass til det som skjedde. Faktisk var denne operasjonen den første i verdenshistorien hvor en flyplass ble angrepet og beskutt av krigsskip. Men det var også hva tyskerne hadde fryktet. Det var for kort tid til at kunne svare med motangrep med kanoner på land.

Etter invasjonen 8 dager tidligere hadde flyplassen flere ganger blitt angrepet av britiske fly. Det første angrepet på Sola skjedde 10. april. Allerede da ble de britiske bombeflyene møtt av en kraftig sperre ild av luftvernkanoner. Det var tydelig at tyskerne hadde vært effektive til å etablere forsvaret av flyplassen. De var klare for flyangrep.

Men angrepet ble en stor fiasko. Etter 48 minutters uopphørlig bombardement fra «Suffolk» av Sola flyplass kom solen opp bak flyplassen slik at det ombord ikke lenger var mulig å observere granatenes nedslag. Skytingen ble derfor innstilt og skipet og de fire destroyerne dreiet kursen mot vest og satte farten opp til 30 knop for å komme raskt ut fra kysten. De håpet på at de britiske jagerflyene som var lovet til beskyttelse, snart ville vise seg.

I halvni tiden hørte de lyden av flydur, og kort etter ble «Suffolk» angrepet av en bølge tyske bombefly. Dette var selvsagt forventet og de skipene åpnet ild med hele sitt luftvernskyts. Men skipet ble truffet flere ganger og det ankom svært skadet til Scapa Flow.

Dette angrepet var en viktig lærepenge for både britene og tyskerne. For britene var det de hadde lært, at det var for risikabelt å bruke tunge krigsskip til angrep på flyplasser. Dette førte senere til at planene om hvordan Trondheim skulle tas ble forandret. En lignende operasjon som denne ble derfor aldri gjentatt under krigen.

Vigdel fort blir bygget

Britenes forandring av krigsstrategi visste jo ikke tyskerne noe om. For dem var det å få etablerte artilleri på land så fort som bare mulig. Nye angrep kunne forventes.

Samtidig drev tyskerne en omprioritering og omrokering av artilleri i de områdene de nå kontrollerte i Østersjøen. I Vest-Preussen, nå Polen, og Øst-Preussen et tysk område, var det flere kystfort med store tunge kanonbatterier. Disse var det ikke lenger behov for, som da de ble etablert under første verdenskrig. Disse ble demontert i en fart og sendt til forskjellige fort på vestkysten av Norge.

På Vigdel var det stor byggeaktivitet og i juni 1940 var nok gjort til at de kunne si at de var operative. Hit kom batteriet «von der Groeben» fra Østersjøområdet. Det bestod av fire 17 cm SKL/40 kanoner. Batteriet stod opprinnelig på øya Pillau utenfor Königsberg, i dag heter øya Baltiysk i den russiske enklaven Kalingrad.  

Disse kanonene hadde en forhistorie også før de ble montert i Pillau. De hadde opprinnelig vært montert på det tyske keiserrikets panserskip som sekundært artilleri. At fortet var operativt i juni betydde ikke at det var ferdig utbygget. I løpet av krigen ble det bygget mer på Vigdel som mannskapsbrakker og bunkerser både over og under bakken. Et vannbasseng ble bygget på Kvithei for å forsyne leiren og til kjøling for de store kanonene.

Utenom de store kanonene som var ment å skyte på skip sa var fortet på Vigdel utstyrt med 3 stk. 88 mm Flak, luftvernkanoner.

Men det som tyskerne fryktet, at britene skulle komme tilbake med et lignende angrep som med «Suffolk» skjedde ikke. Kanonene stod ubrukt og bare brukt til øvelsesskyting i nesten fem år. Under øvelses skyting ble det satt ut en flåte med et skytemål. Målet ble satt ut et godt stykke ut i sjøen da rekkevidden på kanonene var hele 19 km. Men i aktiv kamp var de kun avfyrt en gang. For først i 3. januar 1945, fem måneder før freden, melder meldestasjonen på Feistein, om en periskoplignende gjenstand omlag fire sjømil vest for stasjonen. Vigdel batteriet ble bedt om å skyte, og til tross for seks godt dekkende salver, beveger gjenstanden seg videre sydover. Da en fiendtlig ubåt ikke kunne utelukkes, ble strekningen mellom Egersund og Stavanger sperret for all trafikk inntil området var blitt gjennomsøkt.

Etter krigen

Tyskerne hadde under krigen bygget mer enn 300 batterier eller fort i landet, de fleste langs kysten. Flesteparten av disse ble demontert, mens Vigdel ble beholdt selv om det ikke hadde vært i noen direkte strid.

Området hvor fortet lå på Vigdel var i de første årene etter krigen fremdeles i privat eie. Dette skapte en god del problemer med øvelser i området da bøndene selvsagt brukte sin beiterett og hadde dyr gående. Det tok lang tid før grunneierne fikk godtgjørelse for områdene som var beslaglagt, dette skjedde ikke før i 1952 da overtok staten eiendomsretten. Dette gjaldt hvor fortet ligger i dag på Fårleberget og Håfjellet. Men bøndene fikk også noen fordeler. Det var noe den gang som het jordbrukspermisjon hvor soldatene ble pålagt å tjenestegjøre. For de som kom fra gård så kunne de reise hjem å gjøre denne tjenesten, for andre ble dette gjort lokalt.  

Den økte opprustningen og stadig mer spent forhold mellom Sovjetunionen og USA, førte også til økt aktivitet og beredskap på kystfortene i distriktet. Koreakrigen, som startet i 1950, utløste en økt beredskap ved kystfortene. Høsten 1952 ble Vigdel fullt bemannet med et rekruteringskompani på grunn av situasjonen ute i verden. Lignende skjedde under Suez konflikten i 1956 og oppstanden i Ungarn.

Etter krigen var det stadige omorganiseringer i forsvaret. Som følge av dette ble Stavanger Festning etablert. Det bestod av fortene på Hundvåg, Fjøløy (Mosterøy) og Vigdel.

I 1954 flyttet rekruttskolen for kystartilleristene fra Madlamoen til Stavanger Festning. Det betydde at Vigdel, Fjøløy og Hundvåg ble jevnlig nye rekrutter som skulle til opplæring.

Ny aktivitet på Vigdel

Etter krigen arvet den norske marine ca. 60 relativt store marinefartøyer fra de allierte styrkene. (11) Problemet med disse var at de var at de var konstruert for kamp i åpen sjø som ikke var Norges utfordring.  Med «den kalde krigens» trusler var det mer behov for små hurtige marinefartøy som kunne gjemme seg i de norske fjordene og angripe med lette, men effektive våpen. Særlig var dette tilfellet i Nord-Norge med Sovjetunionen som nabo. Men utfordringen var at det ikke fantes et slikt våpen. Bruk av store tunge kanonbatteri ombord som under andre verdenskrig var heller ikke et alternativ.

Etter at tyskeren under andre verdenskrig utviklet V1 raketten som de brukte med suksess mot bl.a. London, ble det fort klart at for våpnene som skulle om bord i slike små hurtige skip som Norge trengte, var raketter.

USA satset etter krigen på store hangarskip som kunne operere med mange flytyper. Dette var ikke å linje med den norske strategien. Den norske forsvarsledelsen startet derfor et utredningsprosjekt i regi av Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) for å utvikle små enkle raketter.

Det er to typer raketter eller missiler som blir brukt. Ballistiske raketter som går i bue og skytes over lang avstand og krysserraketter som styres og går rett mot målet. Forsvarets Forsknings Institutt (FFI) sammen med Kongsberg Våpenfabrikk satte på begynnelsen av 1960-tallet i gang sitt kanskje mest hemmelige utviklingsprosjekt noen gang. Prosjektet og raketten ble kalt Penguin, det engelske ordet for Pingvin. Raketten skulle være varmesøkende, dvs. at den skulle bruke f.eks. motoren eller eksosen fra et skip som mål. Den skulle fly lavt over vannet og måtte også ha et styresystem som hindret at den falt ned i sjøen før den nådde målet. Samtidig skulle ikke fienden oppdage raketten slik som en kan ved et radarstyrt system. Dette var utfordrende, en skal huske at den gangen var ikke datastyring eller GPS funnet opp. For et lite land som Norge var dette stort og krevde mye ny teknologi utvikling. Penguin prosjektet er sannsynligvis det største enkeltstående forsknings- og utviklingsprosjekt som er gjennomført i Norge. Utviklingsarbeidet tok sted på Kjeller ved Lillestrøm, men testingen måtte en gjøre andre steder.

Etter prøving på tre andre steder, fant Sjøforsvaret ut at Vigdel fort var et mer egnet sted for den videre uttestingen. Argumentene for å velge Vigdel var at det var akseptabel plass utover havet for nødvendige manøver og sikkerhetssoner. Samt at det var flere holmer og øyer hvor en kunne ha måleutstyr. Nærhet til Sola flyplass og Tananger havn hadde også betydning. At det var relativt mye båttrafikk og aktivt fiske var allikevel en utfordring. Fortet hadde på den tiden ingen fast bemanning.

På Fårleberget på Vigdel ble det ble reist en trebygning over en startrampe-«launcher», for bruk ved fyringer fra land. Launcherhuset ble plassert på toppen av en tidligere kanonstilling og med en bunker som ble innredet for testingen av rakettene. En eksisterende bygning ble pusset opp og brukt som messe og hvilerom. Da messebygningen brant ned etter et lynnedslag, ble den straks bygget opp igjen. Skytefeltet ble bygget ut med veier og etter hvert et kommandotårn på Håfjell. Her holdt de kontroll over sikkerheten i hele området, på land og i luften, og for at vaktfartøyene hadde klarert feltet for all trafikk før skudd.

For å følge raketten under flukt ble VigdeI bygget ut med fire så kalte kineteodolitter.  Det er et fotografisk instrument som kan følge banene til et prosjektil eller rakett. Det ene stod i nærheten av launcherhuset på Vigdel og de tre andre på øyene Feistein, Kjør og Gårskot, samt på Revtangen. Besøker en Vigdel kan en se disse tårnene ved Feistein fyr og på den lille holmen Gårskot.

Det første raketten ble avfyrt 13.mars 1967 og i FFIs regi ble det skutt 49 raketter på Vigdel, 19 ballistiske og 30 styrte. Av disse ble 19 skutt fra land, hvorav 14 styrte. 14 ballistiske ble skutt fra marinefartøyet KNM «Storm», og 16 styrte fra KNM «Traust». Etter over 10 års utvikling og testing ble prosjektet avsluttet i 1972.

Penguin raketten er forløperne til dagens missiler NSM (Naval Strike Missile) og JSM (Joint Strike Missile) som Kongsberg Våpenfabrikk har hatt stor salgssuksess med i det siste.

Droner

Etter at selve Penguin prosjektet var ferdig lå Vigdel fort ledig. Sjøforsvaret hadde fremdeles skytefeltet utenfor og hadde de fasilitetene som trengtes etter at Pinguin prosjektet var avsluttet. Det ble så i 1973 etablert en avdeling utstyrt med droner. Disse ble brukt som skytemål under øving av personell. I begynnelsen var det øvelse med den amerikansk bygde raketten Sea Sparrow, som ble skutt fra skip mot fly.  Senere var det øvelse med bakke til luft raketten Mistral. Det er en håndholdt rakett utviklet av et multinasjonalt Europeisk selskap. 

Dronetjenesten ble i 2007 avviklet og det ble bestemt at fortet skulle legges ned og åpnes opp for vanlige folk.