Fra Sola Historielags møte 19.jan. 2023, ved Ottar Kjørmo. Klikk på bildet over for å se streamingen av møtet om Tore Idsøe. Fortellingen fortsetter under.

Tore Idsøe

Dette handlet om en ung mann, nesten gutt som fikk en voldsom skjebne under krigen og som til slutt førte til hans død. Tore ble arrestert 12. november 1942 og ble begravet 10. november 1945, nesten nøyaktig 3 år etter at tyskerne arrestert ham. Han ble arrestert på grunn av at han hadde drevet såkalt «politisk aktivitet». For Tore var dette å lytte på radio og være med på å distribuere anti tysk informasjon. Han skal angivelig ha blitt angitt av en nazist fra Stavanger.

Tore ble erklært som Nacht und Nebel fange (tysk for «natt og tåke», forkortet NN). Hensikten var at politiske aktivister skulle arresteres og «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleirer.

Arrestasjonen

Den 12.november kommer tyskerne til gården hvor han bodde nord på Grannes. De brøytet seg inn og tok Tore liggende på sengen og lese bibelen. To måneder etter ble han sendt med tog østover til Grini. Senere bar det videre til Tyskland.

Tores egen beskrivelse av denne reisen til Tyskland var: Vi gikk om bord i en stor båt «Monte Rosa» kl. 02.00, om natten. Det var en stille oktober natt, månen speilte seg i vannet, og det var som lyse dagen. Vi gikk ned på første dekk akter, og nå var vi blitt overlatt til Wermacht.

Den første plassen de kom til var Stettin (i dag i Polen). Tore og noen andre norske havnet i et kvinnefengsel, de andre ble sendt til Sachsenhausen. Men det som sjokkerte Tore mest var at på veien dit så spyttet barn på 10-12 år som gikk på fortauet og skrek «Skyt dem, de skal jo skytes allikevel».

Stadig nye fengsel

Så bar det til Danzig og så Halle. Her var fengselet en gammel mølle. Politiet skrek, sparket og slo så vi forstod at nå var det alvor. Vi begynte her å føle dette fangelivet. I rommet i den ene kroken stod det en liten tønne uten lokk over som tjente som toalett. Det som ikke rant over denne tønnen, rant ut i de store sprekkene i den. Vi hadde mange plager, men verst var utøyet. Sulten gnaget om dagen og utøy om natten.

Neste stopp var Rhinland og «kirkefengsel» i Frankfurt am Main. Tore oppdaget fort at det var forskjell på fangene, fordi det var ikke bare utenlandske fanger, også tyske. Men de fikk ofte særbehandling, de var «herrefolket». Sykdom plaget ham her. Da jeg la meg den kvelden kjente jeg at jeg ikke var som jeg skulle, og da morgenen kom og skulle stå opp besvimte jeg. Og det viste seg at jeg hadde 39,2 gr. feber.

Ankommer bestemmelsesstedet Natzweiler

Turen gikk videre mot Frankrike. Ved sekstiden stanset vi ved en stasjon som heter Ratau. Det er en liten by et stykke inn i Frankrike i Vogeserne, syv mil fra den Sveitsiske grense, vi var nå kommet fram til bestemmelsesstedet.

Der det SS-soldater som tok imot oss med hunder. Hundene gjødde, soldatene spente og slo og noe «kjære mor» var det ikke tale om lenger.

Men ting skulle bli verre. Vi hadde nå ankommet konsentrasjonsleiren Natzweiler.  Det var i hovedsak en arbeidsleir, men det var også gasskammer og krematorium i drift i leiren. Hardt arbeid, mangelfull ernæring og mishandling av SS-vaktene resulterte i at rundt 25 000 omkom i leiren. Da vi ankom, var det dyp snø og vi var ikke skodd for dette. Samtidig forlagte SS-soldatene at de alltid skulle stå uten lue. Snøen rakk oss til anklene, det blåste og det var svært kaldt.

Framme stoppet vi utenfor krematoriet. Her ble vi ropt opp alfabetisk og en etter en måtte vi marsjere inn i et rom hvor vi måtte levere fra oss verdisaker, ringer og klokker osv.

Herfra bar det inn i neste rom hvor vi måtte gi fra oss resten av det vi hadde. Så bar det til rom nr. tre – dette entret vi helt nakne. Vi ble klippet helt snaue og ellers hver hårflekk på hele kroppen ble barbert av.

Nederst på ranglisten blant fangene

Her i leiren var det politiske fanger, men i tillegg var vi norske NN fanger. For å markere dette måtte vi bære røde vinklene med spissen ned. Vi hadde alle slags begrensninger var tredjeklasses fanger. Det ergret oss at andre fanger som disse kriminelle (grønn vinkel) og homoseksuelle (lilla vinkel) hadde mye bedre vilkår enn oss.

Klærne vi fikk var en rund hue, to trøyer, en vest, en skjorte, en underbukse, en ytterbukse, en fille til hver fot og et par trebunnsko med seilduk som overlær. Alt var gammelt og slitt, undertøyet var bare lett sommerundertøy, men verst var det med føttene. I vaskerommet fikk vi utlevertsåkalte pantøfler. Det var noen tøfler av tre som vi skulle bruke inne.

Klokken halv ni ble vi kommandert inn i sovesalen. Alle måtte ta klærne sine og legge det sammen på et bestemt sted. Vi fikk ordre om å vente til de andre hadde lagt seg. Sjefen gikk rundt omkring i salen med en gummislange i neven. Han dirigerte farten på guttene med den, og den ble flittig brukt. Vi fikk utlevert nål og tråd og anvist hvordan vi skulle feste nummer og vinkel, og så var det å male en lang stripe på buksebenet, og en rød N foran. På ryggen av trøyen malte vi et stort kryss med K og L på hver side. Dette betød nemlig «konzentrationslager».

Livet i en konsentrasjonsleir

Da vi kom fram var jeg meget sliten, og veldig kaldt. Tross kulden sovnet vi fort. Jeg sov som en stein til kl. 04.00, da våknet jeg ved at en hard stemme ropte «Auf Steen».

Brakkesjefen gikk allerede rundt og slo med gummislangen. Klærne kom på i en rivende fart, og så var det å legge på sengene. Dette arbeidet ble aldri godt nok for brakkesjefen. Det var visst hans største fornøyelse å la oss stå i sovesalen, og reie opp sengene flere ganger.

Den dagen ble mitt arbeid å skuffe snø. Skoene mine var ikke par. Den ene var mye mindre enn den andre, slik at jeg fikk gnagsår på tåen, hvor neglen falt av dagen etter. Ut på formiddagen fikk vi utdelt to stykker brød hver. Det kaltes arbeidsporsjon og smakte meget godt for våre tomme mager.

Nye arbeidsoppgaver

Vi arbeidet i denne kommandoen i ca. en uke. Etter hvert ble vi flyttet rundt omkring i de andre kommandoene og jeg fikk jobb i et sandtak. Arbeidet bestod i å grave frem grus, harpe den og legge den grove for seg og den fine i sin haug. Lastebiler kom fort for å hente sand, og disse måtte lastes, alt i et raskt tempo. Om kvelden lengtet jeg til sandtaket, og om dagen lengtet jeg til brakken.  Dette sandtaket var et meget kaldt sted hvor jeg stod og hogget ut den frosne sanden, og frøs som en hund. En kveld jeg tok sjansen på å stjele to håndklær som jeg festet på innsiden av hvert buksebein. Dette var veldig risikabelt, men det hjalp litt mot kulden.

Den første julen i fangenskap

Nå begynte det å nærme seg jul, men det var ingenting som tydet på det, men alle ventet på et eller annet ekstra allikevel. På julaften hørte vi at vi skulle være fri arbeidet 1ste juledag. Men andre juledag var det fullt arbeid igjen. Det eneste ekstra vi skulle få var 25 sigaretter, skrelte poteter og en pølsebit. Sigarettene ble betalt av vår konto. Ja, denne julaften glemmer jeg aldri. Stuesjefen hadde ti par strømper som skulle deles ut. Vi var spent på hvem som var de heldige. 350 mann – så sjansene var svært små. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører da jeg hørte navnet mitt ble ropt opp. Strømpene var mer verd for meg enn deres vekt i gull, jeg gledet meg som et lite barn.

Hengnings akt

Det var jo jul, men allikevel så vi ved middagsappellen at det var satt opp to galger, og den svarte kisten som vi pleide å bære likene ned til krematoriet stod ved siden. Vi forsto alle hva dette betød, men det var ikke en eneste som reagerte noe på grunn av det. Det eneste jeg hørte var «huff, nå må vi stå her i minst en time og fryse, og så blir suppen kald til vi kommer på brakken igjen»

En SS-mann som vi kalte slakteren, han sjefet når det var skyting eller hengning. SS-mannen gikk ned til fengselet med to håndjern i den ene hånden. Straks etter var han tilbake med en fange på hver side. SS-mannen strålte, det var tydelig å se at han likte dette arbeidet. Fangene gikk med håndjern, mens han holdt dem i kragen.

Så steg leirkommandanten Josef Kramer opp på et slags podium og talte til oss. ” Fanger! Det er jul i dag, og derfor skal vi ha en feiring. Den vil kanskje ikke få dere til å føle dere hensatt til skjønnhetens høyeste tinder, men det kan være en passe lærepenge til ettertanke. Jeg skal nemlig henge et par av dere slyngler, og det skal dere vite: Det ville være meg en sann fryd å henge dere alle på samme måten. Jeg gidder ikke gjøre det i dag. Det er for mye arbeid, men det kan skje når som helst!”

Hengningen skjedde ikke normalt. Galgene var for korte. I stedet for at fallhøyden skulle knekke nakkene deres, kveltes fangene. Det er et grusomt syn. De hang lenge og sparket i før de omsider døde. Vi ble beordret til å gå rundt galgene med de to hengte. Til slutt dannet de tusener av fanger fem store ringer. Galgene blir våres egentlige” juletre” i 1943 i Natzweiler.

Tiden gikk og fikk jobb i et steinbrudd. Jeg ble syk og måtte på sykestua «Revier». Etter at jeg var kommet ut bar det tilbake til straffearbeid.

Danskepakken kommer

En dag vi kom tilbake til leiren ble det opplyst at alle nordmenn skulle stille opp. Da vi kom dit fikk vi høre at det var kommet pakker til oss. Jeg skal si det ble jubel og prat.

Det var danskepakker på 8-10 kg som skulle deles på fire, så det ble ikke så svært mye på hver. Det som gledet oss mest var ikke pakkene direkte, men vår nye posisjon. Nå hadde Røde Kors fått hull på bullen, og den første sendingen var kommet. Men det var en del problemer med disse pakkene for om natten ble de stjålet fra oss.

Den militære situasjonen endret seg etter invasjonen i Frankrike

Det var tydelig å merke en annen tone hos SS. Vi ble heller ikke slått på arbeidsplassen nå. I tilfelle et eller annet, så fikk vi straffarbeid, og det kunne være meget hardt. Jeg hadde ikke vært frisk hele vinteren, og det arbeidet som jeg nå hadde var meget tungt. Det var nå ankommet så mange fanger at det ikke var arbeid til alle.

Syk igjen

Jeg havnet inn på sykestua igjen med høy feber. Det viste seg etter hvert at jeg hadde tuberkulose. Jeg fikk på sykestua bedre mat en før og fikk også pakker fra Røde Kors.

Jeg ble stadig dårligere og fikk nå mye revmatiske smerter og det viste at jeg hadde fått spondylitt, eller Bekhterevs sykdom.

Fronten i krigen nærmet seg og evakuering startet

Det var august og vi følte på oss at ting begynte å skje. Det var ingen bombing rundt oss, men det var tusenvis av fly som passerte over oss. Så begynte evakueringen, og vi ble de siste som dro vekk. Det var bare noen få som skulle være igjen for å rydde opp. Ja, disse siste dagene var noe av det mest nervepirrende jeg har opplevd. Vi visste jo ikke om tyskerne i det hele tatt ville bry seg om oss som var syke, vi kjente jo litt til gasskamrene som ikke var så langt unna, og i det siste var mange sendt dit. Det ble fyrt så sterkt i ovnene, at flammene stod helt opp i skorsteinen. Særlig husker jeg den siste natten, da kjørte det store lastebiler i et sett med folk som skulle i ovnen.

Så fikk vi beskjed om at nå skulle vi dra. Søndag møtte vi ved porten. Jeg fikk tak i et ullteppe, som jeg la rundt meg, og fikk hjelp av to mann til å støtte meg. Da vi kom opp til porten var jeg ganske utkjørt, og måtte sette meg ned på en trapp, men da svartnet det for øynene mine. I bilen ble vi stuet som sild i en tønne. Tyskerne var helt ville og alle jamret seg i bilen når en ble tråkket på. Verst var det at de tok fra oss ullteppene. Vi var meget syke i den vognen jeg var i, til sammen var vi 38 mann, alle bare i underbukse og skorte.

Dertil kom det at de fleste hadde dårlige mager og høy feber. Det var jo for de fleste av oss å la avføringen gå der du lå. Det var flere som døde. Jeg har ligget ved siden av mange som døde, mange av disse var norske. Det jeg opplevde ved dette dødsleiet, har jeg hverken før eller senere opplevd.

Dachau

Kl.06:00 stoppet vi i Dachau. Vi var nesten halvdøde alle mann av tørst og stank. Jeg tror jeg var en av de som hadde klart seg best på denne transporten. Jeg hadde ikke spist noe brød, men byttet det bort i vann. Og med dette vanntillegget til det jeg hadde på glasset som jeg hadde fra før, gjorde at jeg klarte meg «bra». Men det synet jeg så i denne vognen, glemmer jeg aldri. Alle gjenlevende krøp omkring og var helt fra forstanden av tørst. Snakke kunne de svært lite. Det hele var som en haug av levende og døde.

Jeg hadde hørt at Dachau var en bra leir. SS-soldaten var mer vennlig, og jeg tok på meg oppgaven å forklare situasjonen i vognen. Ja tenk at alle vi 30 ble båret ut og lagt i en vogn.

Dette foregikk uten skrik og skrål eller slag fra SS. Ja, det føltes nesten som å komme i mors fang. Her slutter Tore Idsøs egen forklaring, mens resten er skrevet ned av andre.

Dagen etter ble Tore lagt inn på sykehuset, og ble værende der i 6 måneder. Tore var svært svak, og enkelte blodbrekninger forekom. De tyske legene mente allikevel at han var «tålig bra», og måtte da stå opp for å gi plass for dårligere pasienter. I Dachau var det en forholdsvis god forpleining.

Redningen kommer

En dag gikk det rykter i leiren om at Svenske Røde Krossen er i anmarsj. Tyskerne viste seg i denne tiden å være mildere og mer humane. De så nok at oppgjørets dag snart stod foran dem.

Vi fikk ikke lenger slag og spark, og den fryktelige straffeeksersisen uteble også. De stjal ikke så mange matpakker lenger, men ba tynt om å få litt av innholdet.

Svensken kom og under transporten ble han pleiet av svenske sykepleiere, og hadde det utmerket på alle måter. De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) som satt i tyske konsentrasjonsleirer. De fleste norske ble innlagt på Katrineholm sykehus i Sverige, hvor de fikk den beste pleien som overhode kunne skaffes.

Livet begynte å få farge, og livsmotet økte etter hvert. Fra Katrineholm ble Tore sendt til Vardåsen Sanatorium og derfra videre til Oslo.

Hjemkomsten

Tore ble godt tatt imot da han kom tril Norge, men sykdommen forverret seg seg. Da Tore skjønte at det gikk mot slutten, fikk han plass på et ambulansefly hjem og ble lagt inn på Stavanger sykehus. En som bor på en av nabogårdene til der Tore vokste opp kunne fortelle at i løpet av tiden på Stavanger sykehus ble han kjørt i bil til Grannes. Turen gikk visst flere ganger opp og ned på Grannessletten.  

På slutten led han mye, men han var klar til det siste. Han døde i troen på Gud som hadde hjulpet han over så mange lidelser og kvaler under fangenskapet.