Av: Tor Erik Hansen, utdrag av artikkel utgitt i Sola Historielags årbok 2018. Webside: Tor Erik Hansen

Vigdel fort var et forsvanlegg bygget av tyskerene i en fart for å beskytte flyplassen mot allierte angrep på Sola flyplass med store tunge krigsskip. Fortet var utstyrt med fire store tunge 17 cm kanoner med 19 km rekkevidde som en gang hadde stått på tyske panserskip fra før første verdenskrig. Men kanonene ble kun brukt en gang i januar 1945 mot et ukjent mål. De allierte hadde nemlig forandret krigsstrategi og bruk av tunge slagsskip for å angripe flyplasser var ikke lenger aktuellt. Etter krigen ble de allikevel lkanoene ståendes der ehlt til 1962 i tilfelle ny krig!

Norges marine etter krigen

Gjennom andre verdenskrig bygde Sjøforsvaret opp en betydelig marine i Storbritannia. Allerede i god tid før 1945 gjorde man seg tanker og planer om hvordan. Sjøforsvaret etter krigen skulle gjenoppbygges i Norge. Alliansetilhørigheten og en fortsatt god tilgang på krigsskip ble tatt for gitt. I tråd med britisk tankegang så man for seg at tre flåteenheter, hver med flere jagere og helst en krysser, skulle operere ut fra sjøforsvarsdistriktene.

Til sammen bestod den norske marine av ca. 60 relativt store marinefartøyer. Problemet med disse var at de var konstruert for kamp i åpen sjø. Men denne typen skip var ikke tilpasset den nye trusselen som kom. For under «den kalde krigens» var det mer behov for små hurtiggående marinefartøy som kunne gjemme seg i de norske fjordene og angripe med lette, men effektive våpen. Særlig var dette tilfellet i Nord-Norge med Sovjetunionen som nabo. det ble nå mer behov for små lettere skip som f.eks. MTB’er. Men utfordringen var at det ikke fantes noe effektivt våpen for slike skip. Bruk av store tunge kanonbatteri om bord, som på fartøy under den andre verdenskrigen var ikke et alternativ.

Norge var litt alene med denne problemstillingen fordi både Storbritania og USA satset etter krigen på store stor tunge krigsskip og store hangarskip som kunne operere med mange flytyper. Dette var ikke på linje med den norske strategien.

Raketter var alternativet

Ideen om å bruke så hurtige raketter kom opp. Etter at tyskerne utviklet V2 raketten som de brukte med suksess mot bl.a. London, ble det fort klart at for våpnene som skulle om bord i slike små hurtige skip var raketter.

Rakettvåpen var faktisk ikke en ny oppfinnelse, engelskmennene hadde allerede benyttet raketter under Napoleonskrigene ved angrepet på København i 1809 og ved angrepet på Baltimore havn i 1812.

Det finnes to typer raketter eller missiler som ble brukt. Ballistiske raketter som går i bue og skytes over lang avstand og krysserraketter som styres og går rett mot målet. I begynnelsen ble det satt i gang et utredningsprosjekt i regi av Forsvarets Forskningsinstitutt for å utvikle en ballistisk antiubåt rakett.

Terne raketten

I 1947 startet utviklingen av anti-ubåt raketten Ternen. Etter hvert ble den utviklet til å kunne skytes fra skip. For å spare penger og gjenbruke raketten gjorde de prøve skytingene der hvor det var mye snø, men det kunne selvsagt ikke gjøres når raketten skulle testes fra skip.

For i finne et egnet område for prøveskyting gjorde Sjøforsvaret en omfattende undersøkelse av strandområder og sandkorn konsistensen langs kysten. Sanden måtte ha en spesiell konsistens så prosjektilet ikke skulle ta skade. Valget falt på Vigdelsanden. Saken ble forelagt fylkesmannen, politimesteren, lensmannen, ordføreren og friluftsnemnda uten at noen av dem hadde store innvendinger.

Problemet var at på den tiden som dette ble utført, var det den eneste sommerhelgen dette året.  Stranden måtte avsperres da testen gikk ut på å skyte fra sjøen og innover for at prosjektilene skulle lande i sanden. En av naboene sa at testen gikk veldig fint og at de seks prosjektilene traff sanden på perfekt rekke, med likt mellomrom.

Men testing av andre raketter skulle bli viktigere enn denne testen på Vigdel hvor de skjøt fra sjøen mot land. Sjøforsvaret hadde nå forandret strategi og bestemt at de skulle satse på hurtige Motortorpedobåter (MTB), men manglet fremdeles det rette våpenet for å kunne skyte mot andre overflatefartøyer. Våpenet skulle være kraftig og så «smart» at etter at det var sendt ut, kunne MTB’ene snu hurtig og komme seg bak sikkerhet bak holmer og skjær.

Utviklingen av Penguin missilet

Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) sammen med Kongsberg Våpenfabrikk satte på begynnelsen av 1960-tallet i gang sitt kanskje mest hemmelige utviklingsprosjekt noen gang. Prosjektet og raketten ble kalt Penguin, det engelske ordet for Pingvin. Raketten skulle være varmesøkende, dvs. at den skulle bruke f.eks. motoren eller eksosen fra et skip som mål. Den skulle fly lavt over vannet og den måtte ha et styresystem som hindret at den falt i sjøen før den nådde målet. Samtidig skulle ikke fienden oppdage raketten slik som en kan ved et radarstyrt system. Dette var utfordrende, man skal huske at den gangen var ikke datastyring eller GPS funnet opp. For et lite land som Norge var dette stort og krevde mye ny teknologi. Penguin prosjektet er sannsynligvis det største enkeltstående forsknings- og utviklingsprosjekt som er gjennomført i Norge. Utviklingsarbeidet fant sted på Kjeller ved Lillestrøm, men testingene måtte man gjøre andre steder.

De innledende skyte forsøkene ble lagt til Hjeltefjorden ved Bergen. Det første skuddet gikk i sjøen og raketten havnet på 100 meters dyp og ble aldri tatt opp igjen. Neste skudd traff nesten en fyrlykt. Etter fem, mer eller mindre vellykkede forsøk, gikk skudd nummer seks veldig galt og dro 30 grader ut av kurs. Da fant man ut at det var for farlig å skyte mer fra dette stedet. Etter forsøk på to steder ved Oslofjorden, fant Sjøforsvaret ut at Vigdel fort var et mer egnet sted for den videre uttestingen. Argumentene for å velge Vigdel var at det var akseptabel plass utover havet for nødvendige manøver og sikkerhetssoner. Samt at det var flere holmer og øyer hvor en kunne ha måleutstyr. Nærhet til Sola flyplass og Tananger havn hadde også betydning. At det var relativt mye båttrafikk og aktivt fiske var allikevel en utfordring. Fortet hadde på den tiden ingen fast bemanning.

Siden rakettene styrte etter en varmekilde, måtte forskerne lage slike mål. Til de første forsøkene konstruerte de en flåte basert på tomme oljefat og med en ramme som hadde plass til rundt regnet 200 fakkelbokser. Den første flåten ble testet i Hafrsfjord, og var ikke å være helt vellykket. En propanbrenner antente det hele, stearin smeltet i varmen, og det ble ganske hett. Rammen var laget av aluminium som rett og slett smellet i den intense varmen. Om bord på flåten var en forsker som måtte berges med båt da det ble for hett. Før båten nådde frem, hang han i rekka, og like etter at han ble plukket opp, raste flåten sammen i en ildmørje. Fire tomme oljefat hadde sørget for oppdriften, og disse sylindriske fatene hadde ekspandert i varmen og fått en kuleform. Det hele kunne like godt ha eksplodert.

Anlegget på Vigdel

På Fårleberget på Vigdel det ble reist en trebygning over en startrampe-«launcher», for bruk ved avfyringer fra land. Launcherhuset ble plassert på toppen av en tidligere kanonstilling og med en bunker som ble innredet for testingen av rakettene. En eksisterende bygning ble pusset opp og brukt som messe og hvilerom. Da messe bygningen brant ned etter et lynnedslag, ble den straks bygget opp igjen. Skytefeltet ble bygget ut med veier og etter hvert et kommandotårn på Håfjell. Her hadde de kontroll over sikkerheten i hele området, på land og i luften. De passet på at vakt fartøyene hadde klarert feltet for all trafikk før skudd.

For å følge raketten under flukt ble Vigdel bygget ut med fire så kalte kineteodolitter. Det er et fotografisk instrument som kan følge banene til et prosjektil eller rakett. Det ene stod i nærheten av launcherhuset på Vigdel og de tre på øyene Feistein, Kjør og Gårskot, samt på Revtangen. Her ble de tyske teodolittene fra krigens dager montert i runde hytter på søyler, som sikret et videst mulig synsfelt. «Soppen» på Gårskot står enda. Under skyting og under forberedelse til skudd var hver teodolitt bemannet med to operatører. Disse måtte under alle slags værforhold transporteres ut til stasjonene med helikopter eller i gummibåt. De som deltok, mener det var utrolig at dette ble gjort uten uhell gjennom hele testprogrammet.

Kineteodolittene filmet rakettflukten med 10 bilder pr. sekund. Bildene ble så av lest av operatørene og resultatene punchet på en papirstrimmel. Teodolittfølgingen var avhengig av dagslys og rimelig god sikt, selv om alle raketter var utstyrt med sporlys på vingene

Følgingen ble derfor av og til den begrensende faktoren. l tillegg hendte det at teodolittene sviktet. Det var jo utstyr fra krigens dager, så tross godt vedlikehold var de merket av alderen.

Som mål for raketten ble det brukt utrangerte marinefartøy, små og store, i forskjellige avstander.

Det første raketten ble avfyrt 13. mars 1967 og i FFIs regi ble det skutt 49 raketter på Vigdel, 19 ballistiske og 30 styrte. Av disse ble 19 skutt fra land, hvorav 14 styrte. 14 ballistiske ble skutt fra marinefartøyet KNM «Storm», og 16 styrte fra KNM «Traust». Etter over 10 års utvikling og testing ble prosjektet avsluttet i 1972.

Penguin raketten er forløperne til dagens missiler NSM (Naval Strike Missile) og JSM (Joint Strike Missile) som Kongsberg Våpenfabrikk har hatt stor salgssuksess med i det siste.

Droner

Etter at selve Penguin prosjektet var ferdig, lå Vigdel fort ledig for annen aktivitet. Sjøforsvaret hadde fremdeles skytefeltet utenfor og hadde de fasilitetene som trengtes etter at Pinguin prosjektet var avsluttet. I 1973 ble det etablert en drone avdeling på Vigdel. Disse ble brukt som skytemål under øving av personell. I begynnelsen var det øvelse med den amerikansk bygde raketten Sea Sparrow, som ble skutt fra skip mot fly.  Senere var det øvelse med bakke til luft raketten Mistral. Det er en håndholdt rakett utviklet av et multinasjonalt europeisk selskap.

Skyting mot drone gir en realistisk trening og langt sikrere enn å bruke slepemål bak fly. Det var til tider ganske stor aktivitet med droner på Vigdel. På det meste var det 2 offiserer og 12-14 menn stasjonert på Vigdel. For å kunne tjenestegjøre som droneflyger var og er det fremdeles krav til at en har modellflyging som hobby og måtte ha flydd modellfly før de kom til Vigdel.

På Vigdel ble det benyttet to forskjellige typer droner med to forskjellige størrelser. Stordroner og smådroner. Smådronene ble minst brukt, de var i skala 1:7 i forhold til virkelige kampfly, de hadde en hastighet på rundt 160 km/t. Stordronene var større og ca. 3 meter lange. Dronene tok de ned i fallskjermer for å bli brukt om igjen.  Dronetjenesten ble i 2007 avviklet og det ble bestemt at fortet skulle legges ned.

Å være nabo eller fisker blant raketter,missiler og droner

Siden tyskerne inntok Vigdel, har det vært en utfordring å være fisker eller nabo på Vigdel. Under skyteøvelser måtte et stort område, fra Kvitsøy i nord til til Feistein i sør, holdes fri for fartøyer. Det var Sjøforsvarets MTB’er som hadde som oppgave å hindre at det kom skip innenfor sonen. MTB’ene hadde base i Tananger i testperioden. Det lå vaktbåt ved Revtangen og vaktbåt ved Kvitsøy. Alle ble dirigert inn mot land fordi utover visste de ikke hvor lange rakettene nådde.

Fiskerne skulle egentlig ha forhåndsvarsel, men det var det dårlig med. Ofte var de allerede ute på sjøen, da MTB’ene kom og ga beskjed om at de måtte dra vekk fra området. En av fiskerne på Tananger, Berthon Rott, var koordinator mellom Sjøforsvaret og fiskerne og han skulle være på fortet da skyting fant sted for å verifisere at området var tomt. Men som oftest hadde de allerede skutt raketten, da han kom fra til Vigdel.

Fiskerne fikk noe erstatning for tapt fangst, men de mente at det aldri var nok. Sven Hellestø, var fisker den gangen, og han forteller: (15) «Vi lå på Garsøen og fisket levende og fikk en 4-500 kilo i halet og kunne få mangfoldige hal pr. dag. Vi fikk 20 kroner kiloet den gangen og så sendte jeg regning på dette til Ullsnes. Jeg ble så innkalt dit, og fikk svaret at det var uhørt å få dekket kravet.» De gangene de fikk forhåndsbeskjed om at det skulle være skyting visste jo alle fiskerne om dette, også de som sjelden var ute. Så de gangene det ble varslet om skyting, var det flere enn normalt ute og fisket. Det var til og med de som reiste ut da andre var på vei inn etter at de fått beskjed av MTB ene. Men de gikk likevel ut, ble så jaget og fikk deretter erstatning.

Et annet problem var alt skrotet som ble liggende igjen på havbunnen og på strendene. Under øvelsene ble det brukt utrangerte marinefartøy. Flere ganger slet disse seg fra fortøyningene og rekte i land. Her ble de liggende i lang tid før det ble ryddet opp. Skrotet på havbunnen ødela støtt og stadig fiskeredskapen. Men ofte sa Sjøforsvaret at det ikke var deres skrot og nektet å betale erstatning. En gang, på Karlsmedgrunnen, fikk Sven Hellestø og Ola S. Vigdel opp en hel rakett av typen Sea Sparrow. De hadde vært borte i raketten tidligere, uten at de fikk den opp. De rapporterte dette til Sjøforsvaret på Ullsnes, men de nektet for at det var deres. Sjøforsvaret mente at det var for langt fra der hvor de hadde skytefelt. Sven og Ola spøkte og sa at da kunne de jo kontakte e«høyere makter fra andre land. Da de tok opp raketten på land var de tre menn for å bevitne at det var en rakett. Stavanger Aftenblad som var også tilstede, fotograferte og skreiv om det i avisa. De hadde nå et bevis på at det var en rakett. Raketten låste de inne i et naust på Ølberg.

Da Sjøforsvaret på Ullsnes fikk se dette i avisen kokte det over for dem. De forlangte å få utlevert raketten, men Sven og Ola nektet. De fortalte at det forsvaret hadde sagt at det ikke var deres og at de ikke ville betale for ødelagt redskap. De ble kalt inn til Ullsnes hvor de møtte en offiser «med striper langt opp til skuldrene». De ble truet med rettsak hvis de ikke utleverte raketten. Til slutt ga de etter.

I 1991, under perioden med drone skyting var det også en spesiell hendelse. Ola S. Vigdel fikk en drone gjennom løe taket. Han forteller: «Jeg var inne i løa og jobbet. Da smalt det noe forferdelig. Jeg stokk grassat. Det høres ut som hele løa raste sammen. Jeg styrtet ut, men kunne ikke se noe. Først da jeg gikk rundt på andre siden så jeg at halen på en drone stakk opp av taket.» Uhellet skjedde under Golfkrigen og noen hevdet at det var Saddams Scudraketter som hadde forvillet seg nordover. Men forklaringen var at nye operatører var under opplæring og mistet kontroll over det 1,8 meter lange flyet. Vingene ble knekt av slik at skadene på taket var relativt små, men hvis det hadde truffet våningshuset rett ved siden, kunne konsekvensen vært større.

I perioden fra de startet med skyting med droner til slutten i 2007 hadde helikoptertrafikken økt enormt. Helikopterbasen som i begynnelsen lå på Forus, ble i 1989 flyttet til Sola. Dette betydde i tillegg til økt oljeaktivitet, at flere helikoptre fløy rett over skytefeltet på vei inn eller ut fra Sola. Det var et tett og godt forhold til tårnet på Sola og kontrolltårnet på Vigdel. De klarte pleide alltid å gå greit, selv om flygerne ikke likte å fly omveien om Revtangen da de skulle skyte fra Vigdel.  Men i 2004-05 var det en episode. Det lå en del tankbåter utenfor skytefeltet. Da var det et helikopter som på død og liv skulle skifte mannskap på den ene båten. På Vigdel fikk de da beskjed fra tårnet på Sola om å stoppe skytingen. Men fra de ansvarlige på Vigdel var at det var for sent. De hadde skarpt våpen på plass og skulle skyte innen to minutter.  Men tårnet på Sola argumenterte at helikopteret måtte få lande nå. Svaret fra Vigdel var at nå var de i gang med å skyte og kunne ikke stoppe. Helikopter flygeren fikk ta ansvaret selv. Akkurat i det de skyter ser de at helikopteret lander på tankbåten. Dagen etter tar de kontakt med flygeren og spør han om han var klar over at de skjøt med skarp rakett som var varmesøkende. Flygeren så forundret på dem og spurte om den kunne ha truffet ham. Svaret var ja, sånn er det når du ikke hører etter.

Under uttesting av Pinguin raketten var det stadig østeuropeiske fartøy i nærheten sier Sven Hellestø. De ble som alle de andre jaget vekk, men i et tilfelle gikk en sovjetisk tråler på grunn i Hodnevika nord for Revtangen. I et annet tilfelle la en russisk tråler til ved Feistein og nektet å flytte seg. I 1970 er Henry Kjell Johansen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) en av lederne for Penguin-programmet. Han deltok selv på prøve skytingene. Han har uttalt til NRK: «Når vi skulle skyte dukket det alltid opp et sovjetisk skip. Ofte er det fiskebåter eller frakteskip som fikk «motorstopp» rett utenfor skyteområdet. Det er tydelig at russerne visste nøyaktig når en skulle starte prøveskytingen.» Også i perioden med droner og øvelser med Mistral raketten, var det ofte russiske skip i området. Merkelig at de nesten alltid visste når dette skulle skje. Også i denne perioden ble området avsperret for all skipstrafikk.

I det siste er det kommet fram enda mer om spionasje under testingen av disse rakettene. NRK driver for tiden med en undersøkelse for å finne ut om en kvinne som ble funnet i en steinur utenfor Bergen i 1970. Ansiktet på kvinnen var helt ugjenkjennelig. Stedet hvor hun ble funnet het Isdalen og derfor blir hun kalt Isdalskvinnen.

Hun hadde åtte forskjellige pass og hadde reist mye rundt i Norge. Det viser seg at etter at politiet den gangen etterlyste kvinnen med en tegning, så hadde Berthon Rott, koordinatoren til fiskerne, meldt fra at han hadde sett henne på Tananger under en av disse test periodene. Han ble innkalt til politiet og avhørt. Det viser seg i etterkant at Overvåkingspolitiet (POT) etterforsket om denne kvinnen drev spionasje på Pinguin prosjektet. NRK har nå fått innsyn i POT’s dokumenter og det viser seg at hun var her i distriktet flere ganger her, akkurat samtidig med testingen på Vigdel. Da Berthon Rott meldet i fra om dette mente POT at det var så farlig at han ble utstyrt med pistol.

Framtiden

31.12.2007 var det slutt på den militære aktiviteten på Vigdel. Skifte Eiendom som er forsvarets eiendomsforvalter startet forberedelsene til å overføre eiendommen til Direktoratet for Naturforvalting.  De ønsket å omdefinere området til landskapsvernområde og åpne det opp slik at alle kunne bruke det. Skifte eiendom mente da at alle spor etter militær virksomhet måtte fjernes.

Dette fikk fire lokalhistorisk interesserte, Geir Vigdel, Atle Skarstein, Børge Sørensen og Tor Erik Hansen høre om. De protesterte og mente at fortet burde bevares så mye som mulig. De fire ble kalt inn til et møte i mannskapsbrakka ute på fortet hvor de ble møtt av det store offentlige apparatet. To menn fra Skifte Eiendom, en fra Direktoratet for Naturforvalting, en fra fylkesmannen, en fra fylkeskommunen og to fra Sola kommune. Skifte Eiendom mente det var best å fjerne alle spor etter fortet for å unngå at forsvaret fikk erstatningsansvar hvis noen skulle skade seg der. Motargumentet var at det wvar hundrevis av tyske anlegg langs kysten som ikke var ryddet og sikret. Vigdel fort var et helhetlig anlegg som ga et godt historisk bilde av en virksomhet som varte i 67 år. Dessuten ville det være billigere å bevare enn å fjerne alt. Etter mye om og men, kom an til et kompromiss hvor de viktigste kanonstillingene skulle bevares, samt noen av de andre militære anleggene. Launcherhuset for Pinguin rakettene ville forsvaret selv beholde. Kanonstillingene og en radarborg og flere bunkerser er bevart.

Anlegget er i dag godt bevart og åpent for alle. Det er absolutt verd en tur. Men ikke bli overrasket om området plutselig er avsperret, fordi sjøforsvaret fremdeles har beholdt skytefeltet utenfor Vigdel.