Vikinghøvdingen Erling Skjalgsson hvem var han? Han ble født ca. år 963 og døde i år 1028, 65 år gammel. Hvem faren var, er litt uklart. En saga skriver Toralv Skjalg, mens foredragsholderen mener det er feil, og faren het Skjalg. Bl.a. står dette i en saga: «En gang da Skjalg var på gjestebud i Ervik». Det vi også vet, er at faren skal komme fra den mektige «Horda-Kåre» ætta. De kontrollerte Vestlandet. Bestefaren het Ogmund, mens moren er ukjent. Og så vet vi at morfar til Skjalg, far til Erling, het Gyrd. Han ble drept på Jæren av Tormod «den ramme», en svensk mann. Opprinnelsen til navnet Skjalg er også ukjent.

Erling ble nevnt i sagaene første gang i år 989. Da satt han i gjestebud med Håkon jarl og sønnen hans på Sola. Det kom da plutselig inn en kar som fortalte at Jomsvikingene hadde kommet til landet for å drepe Håkon. Han var på den tiden fungerende konge i Norge. Andre gang Erling ble nevnt er i år 996, da Olav Tryggvasson var kommet på Gulatinget, og erklærte at han ville bli konge over hele landet. De måtte også la seg kristne. Horda-Kåre ætta, som Erling tilhørte, likte ikke dette. De sa videre at hvis Olav Tryggvasson lot søsteren, Astrid, få gifte seg med Erling, så ville de akseptere det. Hun ville først ikke. Da tok Olav en tam hauk hun hadde, og flådde alle fjørene Hun forstod da at hun ikke hadde noe valg.

Om sommeren ble det holdt bryllup på Sola, og kong Olav var til stede. Som gest fra kongen fikk han tilbud om å bli jarl, men det ville ikke Erling. Han var fornøyd med å være herse, som andre i slekta hans. Han fikk også tildelt ansvaret til å styre på Vestlandet, fra Stad til Lindesnes. Etter giftermålet ble Erling og kong Olav såkalte “FRENDER”, dvs. at de var i “slekt”. Det var en æreskodeks å ikke slåss med sin egen slekt.

I år 1000 var det nok et kongelig bryllup på Sola. Tyra, kona til Olav Tryggvasson, var ikke fornøyd. Hun presset kongen til å reise til Vendeland for å hente veidslene hun hadde rett på der. Hun hadde tidligere vært tvangsgiftet med kongen i landet. Kong Olav fryktet en tur dit, da han måtte passere områdene til danske- og svenske kongen. Han kalte derfor ut leidangshæren fra Trøndelag og sørover. Han møtte Erling på veien.

Men kongen hadde et problem, han ønsket å gifte bort den andre søsteren Ingrid for å lage en allianse med Ragnvald Gøtajarl fra Götaland i Sverige. Ingen problem, sa Erling. Vi kan ha bryllupet på Sola. Og slik ble det, og hele følget ble invitert, og det ble et kjempebryllup på Sola. Etter bryllupet reiste hele følget på over 60 store vikingskip til Vendeland. Kong Olav fikk sitt og returnerte. Men på hjemveien ble han lurt i bakhold ved Svolder og drept. Erling og Astrid sørget lenge.

Etter slaget delte Svein danekonge, Olav sveakonge og Eirik jarl Norge mellom seg, hvor Eirik jarl fikk hele Vestlandet. Men Erling aksepterte ikke dette, og fortsatte å ta inn sine skatter som før. Erling var så mektig at Eirik jarl ikke turte ta opp en kamp med ham. Erlings forhold til jarlene var aldri bra. Ikke før Eirik flyttet ut av landet fikk sønnen hans Håkon og halvbroren etablert et bedre forhold.

Erlings enorme makt var bygd opp av flere elementer. Han var den som styrte leidangshæren, bondehæren, på Vestlandet. Den kunne bestå av 4800 mann hvis alle ble mobilisert. Den var organisert slik at hvis fiendtlige skip ble observert, skulle det tennes fyr på vetene. Bøndene selv måtte sitte vetevakt mot at de fikk beholde odelen på gården. De skulle også innen hvert skipreide mobilisere et stort vikingskip. Erling hadde også en egen hær på 184 mann, men han kunne kalle ut flere, slik at den ble på over 200.

I 1015 dukket det opp en ny mann, som erklærte seg som konge, Olav Haraldsson. Han var en stor hærmann. Ikke alle aksepterte ham, og i 1016 endte dette opp i et slag ved Nesjar, ved Stavern. Erling var med på motpartens side, som var Svein Jarl og Einar Tambarskjelve. Disse to tapte slaget direkte, og flyktet. Erling ønsket å fortsette, men innså at de nå var for få, og returnerte til Sola.

Svein Jarl døde i Gardariket rett etter, og Olav ble tatt til konge på hvert lagting over hele landet. Det var ingen som talte imot. Da kongen var ved Karmsundet litt senere, kalte han inn Erling til forliksmøte på Kvitsøy. Men i motsetning til hva kongen krevde, ville ikke Erling gi fra seg noe. Han forlangte fremdeles å ha skatteinntektene på hele Vestlandet. Dette likte ikke kongen, med det gikk noen år uten strid.

Det fortelles om Erling at han var en god idrettsmann, særlig i boksing. Erling hadde også flere treller, de hadde faste plikter som de skulle utføre. Og gjorde de det før skumringen falt, fikk de lov til å tilbringe resten av dagen slik de selv ønsket. Alle fikk de lov til å kjøpe seg fri for en fast sum penger. Etter hvert greide de fleste å kjøpe seg fri i løpet av sitt første år i trelldom. Erling var også raus. Hver og en av hans menn, også trellene, hadde til frokost et fast mål med øl, men om kveldene kunne de drikke så mye de ønsket.

Erling fikk fem sønner med Astrid: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin og Thor, og en datter ved navn Ragnhild. Hun giftet seg med Torberg Arnesson. Fra dem stammer hele den norske kongerekken.

Men kampen mellom Erling og kongen var ikke over. Erling Skjalgsson hadde mye av sin gamle makt, og styrte fremdeles leidangshæren på Vestlandet. Men han hadde mye mindre veitsler fordi kongens egen mann, Tore Sel, satt nå på Avaldsnes. I ca. år 1020, ble Erling igjen kalt inn til møte med kongen, denne gangen i Tønsberg. Men Erling nektet, for han kunne blant annet ikke akseptere Tore Sel på Avaldsnes. Forliket som ble gjort var at Skjalg, Erlings sønn, måtte være med i kongens hird.

Erlings søster Sigrid var gift med Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sønnen deres het Asbjørn. Da han var 18 år, døde faren, og Asbjørn overtok gården. Det hadde vært vanlig å ha mange gjestebud der på gården, men rett etter at Asbjørn overtok, ble det uår. Asbjørn reiste så sydover til onkelen sin Erling for å kjøpe korn. Vi er nå i år 1023, og da hadde kongen gitt bøndene forbud mot salg av korn. Men Erling visste råd. Forbudet gjaldt bøndene, ikke trellene. Asbjørn fikk kornet sitt og reiste nordover. På kvelden la han til ved Avaldsnes. Da Tore Sel fikk høre hvordan Erling hadde omgått forbudet, ble han sint. Han tok alt kornet fra Asbjørn, samt et nytt seil. Asbjørn måtte seile hjem i vanære.

Året etter skulle Asbjørn ta hevn. Han mønstret et stort skip med 90 mann, og seilte sørover. Han la til på utsiden av Karmøy og gikk over til Avaldsnes. Der viste det seg at kongen hadde ankommet. Han snek seg inn uten å bli oppdaget. Da hørte han Tore Sel si: «Han bar seg da noenlunde mens vi ryddet skipet, men da vi tok seilet fra ham, gråt han.» Da dro Asbjørn sverdet, sprang fram, og hugget hodet av Tore Sel, slik at det trillet foran føttene til kongen. Kongen ble selvsagt vred og ønsket å drepe Asbjørn med en gang. Men siden det var påske, ville han vente.

Skjalg, sønnen til Erling, som var tvunget til å være i kongens hird, snek seg ut og fikk med seg ni mann, og rodde på natten sørover til Sola. De vekket Erling, som forstod situasjonen. Han og sønnene mobiliserte i løpet av lørdagen en hel leidangshær på 1440 mann. De seilte så nordover til Avaldsnes, og ankom der om morgenen. Kongen var da i gudstjeneste. De stilte opp en manngard da kongen kom ut. Han gikk langs manngarden og gjorde som om det ikke var noe å frykte. Erling gikk imot ham og truet kong Olav. Han forlangte at Asbjørn skulle få leve. Det hele endte med at Erling fikk viljen sin. Dette førte til at kongen sa ja til et forlik som gikk ut på at han fikk gods for årmannen sin, og det lovbruddet som var gjort mot ham. I tillegg skulle Asbjørn bli hans årmann og ta over gårdsdriften som Tore Sel før hadde hatt.

I årene som fulgte, strammer Erling til. Han utnyttet at han satt strategisk til på Sola. Kong Olav hadde sine inntekter på Øst- og Sørlandet, samt i Trøndelag. For å få inn veitslene sine måtte han derfor passere det værharde Jæren og Sola.

Så i år 1026 var kong Olav i Trondheim og skulle reise langs kysten. Han fryktet Erling så mye at han kalte ut leidangshæren nord for Stad, men da han passerte Sola, var ikke Erling der. Han var med Tore Hund i England hos kongen av Danmark og England, kong Knut. Kong Olav reiste så til Danmark, og herjet der. Dette fikk kong Knut nyss om og han seilte derfor sammen med Erling til Danmark. Ved elven Hellge hadde kong Olav, som var i allianse med Kong Amund fra Sverige, bygget en demning. De brøt demningen slik at vannet fikk skipene til å flyte utover sjøen, og det ble en stor kamp. Kong Olav vant ikke slaget og måtte flykte til Kalmaren i Sverige, for så å krysse over land til Sarpsborg, hvor han overvintret. Da kong Knut fikk høre at Olav hadde tatt landevegen over Sverige, fikk Erling fri til å dra til Norge. Kong Knut ga Erling mye gull og sølv for å ha han på sin side.

Det er blitt år 1028, og kong Olav satt på Østlandet og fryktet at kong Knut skulle komme tilbake. På Østlandet satt ikke kong lav trygt. Men han har det problemet at han må seile forbi Sola for å komme til Trondheim, som var tryggere. I desember dette året seiler han så vestover med 11 skip og legger til i Egersund. Siden skipene hadde ligget ute hele vinteren i Sverige, velger han ut de tre raskeste. Etter å ha ventet en stund, blir det på Tomasmessedagen, 21. desember bra nok vær til å sette av gårde. På Sola sitter Erling og venter, men han har kun sin egen hird, da sønnene har reist for å mobilisere en hær mot kongen. Erling hadde spioner i Egersund, og de reiste straks av gårde til Sola på hest da kong Olav forlater Egersund. Det er god medvind, så skipene seiler fort. De passerer Sola før Erling har kommet seg ut. Siden Erling ikke hadde full hær, samlet han i sammen det han kunne av mindre båter. Han måtte seile saktere på grunn av disse skipene.

De kom seg endelig ut og så kongens skip foran seg i horisonten. Da gjorde kong Olav et triks som lurte Erling. Han senket seilene slik at det så ut som om de seilte fra de bak. Erling satte da fulle seil på den store «skeiden» sin, som hadde 200 mann om bord. Erling så at kongens skip seilte mot Bokn. Da han ankom, ble han lurt i bakhold av de tre skipene til kongen, og det ble en hard kamp. Til slutt stod bare Erling igjen av mannskapene sine. Kongen gikk så bort til ham og spurte om han ville gi seg, og det svarte Erling bekreftende til.

Så tok han hjelmen av hodet og la ned sverdet og skjoldet. Da løp Aslak Fitjaskalle til og hogg øksa i hodet på Erling, så den stod ned i hjernen. Da sa kong Olav til Aslak: “Nå hogg du Norge av ut hendene på meg.”

Kong Olav visste at flere av Erlings folk nærmer seg, og flyktet videre nordover. Erlings folk ankom etter hvert og så at alle mann var drept. De stelte liket til Erling og returnerte til Sola. De la til ved Jåsund, og her ble det reist en bautastein. Likfølget fortsatte videre, og på Meling satte de ned båren, og en stor bautastein ble reist der. Det samme skjedde på Haga, Risa, Hogstad og Sømme. Alle ligger i en rett linje som peker mot hjemstedet til Erling på Sola høyden.

Kong Olav og følget fortsatte nordover. De fikk melding om at Skjalg, Erlings sønn, sammen med Håkon jarl, kom nordfra med mange folk. Fra sør kom andre sønner med flere folk. Kongen var nå i en klemme, så han reiste innover i fjordene. Her forlater han skipene og fortsatte til fots helt til Sverige. Derfra reiste han til Gardariket. Håkon jarl døde, og kong Olav turte nå å reise tilbake til Norge for å gjenerobre landet. Det ble til et slag på Stiklestad hvor Olav ble møtt av en stor bondehær, ledet av Erling Skjalgssons to allierte, Kalv Arnesson og Tore Hund. Det endte opp med at Olav blir drept. Kalv Arnesson hogg kongen i halsen, og Tore Hund stakk et spyd i magen. Erling fikk sin revansje. Den norske vikingtiden endte med slaget på Stiklestad.