Begrepet «bonde» stammer fra det norrøne ordet búandi via bóndi og betyr «boende», det vil si en person som eide mark og hadde hus der. Ordet gjerde kommer fra ordet gård slik vi finner det igjen i ord som steingard og skigard. Etter hvert fikk også ordet betydning som innhegna mark, dvs. innmarka. Denne betydningen av navnet har da vært den samme helt fram til i dag, da gården er området innfor inngjerdingen.

Disse ordene stammer fra jernalderen da folket mer og mer fant sin plass. Det ble slutt på omstreifing og jorda begynte å bli dyrket og egne husdyr ble oldt. Grunnenheten i ethvert bygdesamfunn er gården. I hele landet har vi delt opp de lokale samfunn i store og små gårder som igjen gjennom tidene har vært oppdelt i parter eller bruk.

Helt fram til loven om utskifting trodde i kraft på midten av 1800-tallet var det vanlig at husene var samlet i et gårdstun. Omkring dette tunet lå innmarken med åkrer og slåtteland, og mellom innmarksgjerdene og gårdsgrensen var utmarka hvor dyrene beita.

Sola kommune er oppdelt i 37 slike gårder, men gårdstallet har skiftet mye de siste 1500 årene, og mange av gårdsgrense er ikke slik vi ser dem i dag. Landskapet må ha vært oppdelt med gårdsgrenser helt annerledes enn i dag. Går vi tilbake til Folkevandringstida på 500-tallet var bygda enda mer fremmed for oss og gården så også annerledes ut.

Men gårdsutviklingen startet lenge før dette. Allerede i yngre steinalder begynte folkene med husdyrhold og åkerbruk. Arkeologisk sett, er imidlertid gården resultatet av en langtrukken utviklingsprosess som først begynner å finne sin ”endelige” form i yngre bronsealder, uttrykt i faste åkerarealer og langhus med mennesker og husdyr under samme tak.

De eldste boplassene med innhegning på Sør-Vestlandet stammer fra romertid, ca. 2-300 e.Kr.  Etableringen av gårdene i jernalderen er blitt satt i sammenheng med et antatt kjøligere og fuktigere klima i førromersk Jernalder (50 f.Kr- 0), som man tror ledet til økt behov for å sanke egen mat samt å ha mer kontroll på husdyra i et inngjerdet område. I denne perioden oppstår hus med boligdel i den ene enden og fjøs i den andre. Samtidig tas jernet i bruk til redskaper for dyrking og slått som gjør ting enklere. Produksjonen av melk og melkeprodukter ble en viktig og integrert del av aktiviteten på gårdene, og denne produksjonen har ikke bare langhus med fjøsdel, men også behov for eng.

Men denne nye strukturen med utmarksgjerder og fegater (geil) medførte at landskapet ble låst i en fast form som ikke lenger muliggjorde flytting av åkrer og bebyggelse.

Fra ca. 200 e.Kr. ser det ut som at plasseringen av både hus og jorder begynner å bli mer permanente.

Tidlig i førromersk jernalder  (50 f.Kr- 0), er langhusene relativt små og i snitt 11-13 m lange. Påviste hus i slutten av førromersk jernalder (0 – 400 e.Kr.) er inntil 20-30 m lange.

Lignende størrelser har vi bevist på fra utgravinger ved Sola Kirke i 2001, da de skulle utvide kirkegården. Her ble det funnet stolpehull fra 2 hus. Det ene var 19m x 7m, mens det andre litt mindre huset var 12m x 5-6m. Husene er såkalt C¹⁴  datert og det første huset datert til år 195 f.Kr til 130 e.Kr, mens det andre er datert fra år 20 e.Kr til 215 e.Kr. Datering av et kulturlag i det lille huset kan indikerer at huset kan ha vært i bruk helt til omkring år 430 e.Kr.

De fleste husene på den tiden hadde vanligvis to motstilte innganger felles for dyr og mennesker midt på husets langsider, til et inngangsrom som skiller mellom bolig- og fjøsdel. Mange av langhusene fra romertid og folkevandringstid har hatt en ytre vegg eller voll av stein, men denne har ikke hatt noen konstruktiv funksjon.

Stolpehullene ved kirkegården er fra hus som i mange år har vært skjult og vi vet at på mange gården ble lagt øde så er det for de fleste gårder i Sola vanskelig å bevise kontinuerlig bosetning. Men vi vet at området fra Sola Kirke opp til Sola Ruinkyrkje, trass i veldig få arkeologiske undersøkelser beviselig har hatt kontinuerlig aktivitet fra Kristi fødsel til vikingtid. Dette inkludert krisetiden fra ca. år 550-og utover.

Men det er ikke bare ved Sola Kirke at det har vært tidlig bostetning. For etter de utgravingene som Arkeologisk Museum i Stavanger har gjort i de siste årene er det funnet stolpehull fra hus fra romertid (200-400 e.Kr) og folkevandringstid (4-600 e.Kr.) på Jåsund, Myklebust, Tjora, Skadberg og Sømme. Ingen har idag oversikt over dette.

For å få et inntrykk hvordan det var den gangen er det på Jernaldergården på Ullandhaug gjenreist en såkalt ødegård. En ødegård kunne være en jordbruksenhet som var forlatt, men hvor jorda i en viss utstrekning ble holdt i hevd av folk som bodde på andre bruk. Mange steder var dette ett overgangsstadium til fullstendig ødelegging, som innebar at bruket også i økonomisk forstand ble oppgitt. Likevel forekom det ikke rett sjelden at deler av slike ødegårder fortsatt kunne tjene som beitemark eller slåtteland

Ofte ble da gårdstuftene liggende i utmarka helt fram til moderne tid. Lignende ødegårder fantes nok på de fleste gårdene i Sola, men da de som regel lå på god dyrkingsjord er de blitt fjernet.

Det mest helhetlige gårdsanlegget i Sola ligger på det åpne jordet i skråningen over den nye Sande skole. Her hadde en da utsyn over datidens våtmarksområdet ved dagens flyplass og helt over til Sola gården, hvor vi vet at det bodde folk. Gårdstuftene er godt merket og skiltet vider en animasjon hvordan en kunne tenke seg at det så ut her. Bygningene var nok ganske like de rekonstruerte bygningene på Ullandhaug. Det nederste og gressgrodde innmarksgjerdet (utgarden) kan en følge i kroker og buer til de til svinger inn mot geilen og hustuftene. En del av dette ble fjernet, da man bygget husene i byggefeltet på Varden. Geilen førte inn til tre hus (10, 12 og 22m lange) og omkring kan vi også i dag se to små hustufter og flere gravhauger.

Det har tydeligvis vært gårdsbruk her også i senere tid, da det er to lag med tufter oppå hverandre. Innmarka ser ut til å ha blitt betydelig utvidet i den siste bruksfasen, kanskje i vikingtid, da arkeologiske funn viser at to menn ble gravlagt her.